Jeg begynne med å gi all honør til den første grønlending jeg snakket med, nemlig taxisjåføren min. Jeg bgynte samtalen med å si at jeg kom fra Norge, og at han måtte si i fra hvis han ikke forsto hva jeg sa. Gjorde han det? Nei! Hver gang han bare nikket og smilte, så skjønte jeg at det jeg hadde sagt hadde gått over hodet på han... meeen han prøvde! Åh, han prøvde. Så ga han meg masse informasjon om Nuuk da. Han snakket og snakket.. sikkert for å unngå en dialog med meg, for å unngå alle de pinlige taushetene etter misforstått kommunikasjon.

Vel, nok om det. Når vi kom fram til boligkontoret, hvor jeg skulle hente nøkkelen til rommet mitt, så ringte han etter vakten for meg (jeg kom etter kontortid). Jeg hadde på et fantastisk vis klart å få fram at telefonen min ikke virket. Han sa: Jeg skal lige hjelpe deg, for du er så ny her. Ekstremt bra mann! Så, han ringte og og jeg fikk nøkkelen min. Alt ordnet seg til slutt.

Nuuk er kontrastenes by. Katuaq, kulturhuset, er NYTT og FINT. Litt lengre bort i høgget står det noen ekstremt stygge, firkantete og falleferdige betongblokker. Man kan se at de som bor der er fattige. Det samme gjelder de rike. Forskjellene mellog fattig og rik er enorme, men det gjelder for øvrig hele Grønland. Det er også skikkelig rart å se alle husene som er bygd på granitt. De må gjøre det. Permafrosten gjør alt annet umulig. De må sprenge hull i bakken før de kan bygge noe som helst.. og det koster penger. Ikke alle har råd til å betale for dette, derfor bor mange i slitne hus.

Vel.. jeg får vel gå å handle litt snart. Siden jeg ikke har kommet i gang med prosjektet enda, så må jeg få tiden til å gå på andre måter.

Snakkes snarest!