Flokker

Først og fremst: takk for alle bursdagsgratulasjoner. De lyste opp en dag som ellers var preget av regn og vind med storm i kastene. Oi! Der var jeg både dyp og sentimantal på samme tid. Dte var ikke meningen. Dagen var fin den.. og ble toppen av danske pølsesnabber, eller hva de nå kalles. Pølser bakt inn i brød i hvert fall.

Uansett, jeg feiret dagen med å gjøre et intervju med en multikunstner. Vi drakk kaffe og snakket om kunst, identitet, språk og slike sexy ting. Identitet og kunst.. it´s like totally hot man! Nerd? You bet I am!
Nuvel, mens vi satt der, hørte jeg til min store overraskelse en gruppe nordmenn. De bare var der. Plutselig! Skjønner ikke hver de kom fra. Jeg fant senere ut at de var i Grønland for å delta på noen orienteringsløp. Er dere like forvirret som meg? Da har de løpt mellom isflak og ugress.. ikke så mye å orientere seg igjennom. Jaja, smak og behag. Hun jeg snakket med har for øvrig laget en statue som heter Seler i flokk. Den står på den nye selvstyreplassen her i byen. Mens vi snakket kunne jeg ikke la være å le litt for meg selv, for rett ved siden av oss satt det jaggu nordmenn i flokk. Tørr humor? Don´t hate me because I have humor!

Hun jeg intervjuet har opplevd noen drøye ting i sin barndom.. ting som er knyttet til den vreden mot det danske, som virkelig hadde noe av sitt høydepunkt på 70-tallet. Hva hun sa kan jeg selvfølgelig ikke gjengi her. Så jeg bare legger ut denne cliffhangeren, som det heter på TV-språket, og lar det bli med det.

Jeg skal tydeligvis figurere i en slags dokumentarfilm som noen lager her. Det er bare på amatørbasis riktignok. Dum som jeg er, så sa jeg ja til å være med. Den handler om utenlandske folk som har oppholdt seg i Nuuk. De skal filme meg mens jeg skriver! Jeez! Så spennendeeee!! Man kan ikke alltid si at antropologisk arbeid er en eske full av sinnsykt overraskelser. Det er mye skriving... men hvis det er det de vil ha, så skal de får det også.

Jeg har også hatt et nytt intervju i dag, og burde egentlig vært hjemme å skrevet på det, istedenfor å sitte blant masse svette og høylytte ungdommer for å oppdatere bloggen min. Hun jeg snakket med i dag, når du ringte Cato (og jeg hadde faktisk lite batteri), er vel den mest profilerte kunstneren her. Hun har veeeldig klare meninger om identitet og språk. En fantastisk informasjonskilde.,, pluss en kilde til kaffe og kake. Tenker jeg matpragmatisk når jeg velger ut intervjupersoner? Hellz yezz!

Vel, jeg MÅ dra for å skrive nå.

Vi snakkes snarest!

Klemmende Grønland

Da var det klart med en ny oppdatering fra det Helge Ingstad kalte for landet under polarstjernen. Jeg kan begynne med en episode jeg glemte å nevne fra selvstyrehelgen. Dette skjedde på konserten lørdag 20 juni. Jeg sto framme ved scenen og ante fred og ingen sannsynlig fare, da en grønlender ga meg en mildt sagt overraskende klem. Han sa noe på grønlandsk til meg, hvorpå jeg så meg nødt til å rope NORSK inn i øret på han. Dette skjønte han tydeligvis ikke, eller så hadde jeg uten å ane det sagt party on på grønlandsk, for han smilte et ekstremt stort smil og ga meg en ny klem. Hyggelig det. Etter at sangen var ferdig så han og kompisen på meg med noen mistenksomme blikk. Han hadde altså ikke skjønt at jeg var norsk. De sa derfor: Islandsk? Jeg svarte, som sant er, at jeg er norsk. Da fikk jeg noen nye mistenksomme blikk, som om jeg skulle vært en spion for den danske regjeringen eller noe. Etter noen sekunder hvor de utvekslet noen ord på grønlandsk stilte de meg et nytt spørsmål: Fuck Denmark? Jeg svarte fuck Denmark.. da sprakk ansiktene deres ut i et stort smil med et påfølgende jubelrop: YES! FUCK DeNMARK!! Da fikk jeg atter en gang en av de, nå velkjente, grønlandske klemmene. Denne var litt mer intens og hardere enn den første. Nuvel.. jeg fikk meg to nye venner.. for akkurat den kvelden i hvert fall.

Siden sist har jeg vært på en utstilling av en anerkjent grønlandsk kunstner. Hun har en utstilling av brev fra folk i Grønland, hvor de sier hva det nye selvstyret betyr for dem. En spesiell utstilling med andre ord. Om det er et kulturarrangement som tiltaler antropologen i Ulriksen Junior? Eh.. ja, det kan man trygt si. Der var også halve kultureliten her i byen og i Grønland. Det betyr at nesten alle mine grønlandske venner og informanter var der. Det ble med andre ord to timer med håndtrykk.. og enda mer klemming. Klemz, koz og nuzz! Så var det selvfølgelig også noen standerdhilsninger på folk man ikke kjenner så godt: "Hei! Hvordan går det? Så bra!... eh, jah.. såeh.. det er storm ute". Dokker fatte skissa. En pluss med å møte mindre bekjente bekjente, er at klemmingen er mindre intens. Mistforstå meg rett.. jeg er for klemming, men når man har klemmet 15 personer på 30 minutter, da begynner man å føle en viss motstand hva denne kroppslige hilsningen angår. Godt jeg ikke er fransk, for å si det slik.

Jepp! Men nå skal jeg kontakte folk jeg har lyst å snakke med til uke! Liten tid igjen.. vil gjøre mest mulig. Tvangstanker.. ja, men gode som sådan!

Snakkes snarest!

Tørr oppdatering

I går og i dag.. bare skriving!

Ikke noe mer å fortelle. Vi satser på at det skjer mer i morgen. Nå må jeg gå på en kafe. Trenger kaffe like mye som mye trenger mer.

Snakkes snarest!

Ukjente kjentfolk og pilluarit

Så.. denne helgen har vært innholdsrik. På fredag var det arrangert to konserter i anledning innføringen av Selvstyret. Her var det først en kis som sang noe r&b. Det var kun han og hans gitar. Først, så vil jeg si at jeg er helt for kombinasjonen med mann, gitar og barkrakk, men da MÅ tekstene holde mål, noe som ikke kan sies var tilfelle ved denne anledningen. Jeg siterer (med et innslag av kunstnerisk frihet): Girl! mmmmm! You´re si fine! mmmm! Give me your digits girl! uuuu! Jeg mener.. come on! Man kan da gjøre en karriere uten å høres ut som en dårlig versjon av Backstreet Boys! Tru det eller ei, man hører faktisk på teksten.. hvis man ser bort fra de to 15 år gamle jenten som satt ved siden av meg. De hylte noe infernalsk til denne gutten med gitaren. Tekstene gikk vel rett i hjertet på dem også.. pluss litt hit og dit, for å si det på den måten. For min egen del, så gikk tekstene rett dit sole absolutt ikke skinner.. med mindre man virkelig gjør en innsats for å få det til.
Den neste artisten var ei grønlandsk jente med band. Hun var ekstemt flink.. synes nå jeg. tydeligvis resten av publikum også. Hun var en grønlandsk versjon av Tracy Chapman, men med litt mer swong i tekstene. De handlet om enkle ting i hverdagen, beskrevet på en kul måte. We like! Ja! Musikken.. få hodene deres opp av rennestenen! Hmf.. folk altså! Konsertene ble etterfulgt av en avkjølt drikk på en av byens brune buler. Det var fylt av smilende folk.

Neste dag var det klart for en ny markering av selvstyret. Nemlig Ice Cool Concert. Det er ikke så mye å fortelle fra denne konserten. Det var bare mange grønlandske artister som spilte skjorta av seg.. noe en gjorde.. bokstavelig talt. Det verste er at jeg kjenner mannen. Jaja, fikk en ny mobbemulighet, og det er alltid bra. Forresten.. det VAR noe som skjedde den kvelden, noe som vil gi alle de som mener jeg sitter mye på lesesalen blod på tann. Hurra.. eeh. Uansett, midt under konserten kom det en grønlandsk mann bort til meg og spurte: Kommer ikke du fra Tromsø? Jeg svarte, som nesten sant er, at det gjorde jeg. Han sa at han hadde sett meg på lesesalen, eller UB, på universitet. Jeg har alldri sett denne mannen før i hele mitt liv, men han har tydeligvis sett min blankpolerte isse på univeristetsbiblioteket mer enn hva sunt er. Hm.. verden er liten, eller så er det Tromsø og Grønland som er liten. Sistnevnte er kanskje mer sannsynlig enn noe annet. Jaja, jeg har vel kanskje fått meg en ny venn når jeg kommer tilbake til Tromsø igjen. Urfett.. som ungdommen sier.

Søndagen var altså den store dagen. Det var Grønalnds nasjonaldag og de fikk innført selvstyre. Dronning Margrethe overlverte endelig selvstyreloven over til Grønland med sin smått mosebelagte og skjelvende hånd. Vi ropte alle så tre ganger hurra, etterfulgt av applaus... mens vi lo innvendig av Prins Henriks bittre fremtoning. Buhuu.. jeg blir ikke tiltalt som konge! Kongelig bitter er han i hvert fall! Hah!

Huff.. nå begynner jeg ¨å kjefte på den danske kongefamilien.. da er det på tide å logge seg av. Jeg skal løpe ut i solen med flagrende armer. Før det skjer skaæ jeg komme med en fun fact. Den første gangen jeg ble solbrent på hodet i år, var på polarøya Grønland. Fiffi.

Snakkes snarest!

PS. Grønland.. pilluarit!

Radiomannen.. og programstusserier

Når går det litt over stokk og stein her. Greit nok. Jeg har holdt et foredrag her, men i går intervjuet grønlandsk radio meg! Hellu bellu! Det fårn si lizm! La håpe ze radio don´t kill ze radio star! Meeen ikke la dere lure av denne vidunderlige innledningen, som høres ut som starten på en hederspris: Kanditaten har i løpet av sin karriere utgjort blablabla. Faktum er at KNR- Radio skal intervjue mange utenlandske folk angående 21 juni med nasjonaldag og innføring av selvstyre. De er ute etter folk som er interessert i den grønlandske kulturen, og som ikke er der for å tjene penger... at jeg har intervjuet han som intervjuet meg hjalp meg vel litt på vei til min uventede inntreden på den grønlandske radioscene.. men la oss ikke henge oss opp i bagateller. Jeg svarte på alle spørsmålene, og når det har blitt redigert sønder og sammen, vil det vel dukke opp på radio etter hvert.

Nå har jeg hatt to intervjuer på to dager. Etter en liten tørketid har det endelig løsnet. Nå følger det som nevnt flere dager med arrangement-texas. Jeg leste nettopp programmet for helgen, og lørdagen byr på en kjempefest.. med blant annet Baja Pilluarit (til lykke-pils).. på tilbud! Så kommer den store dagen, nemlig søndag, hvor programmet starter klokken 0800. Er det bare meg, eller er det noe som skurrer i logistikken her? Jaja, hvem er jeg til å kritisere? Når dronningen av Danmark gjør sin inntreden på Kolonihavnen, er det bare pensjonister og politikere til stede, mens resten sover av seg virkningen av den premature festen. Siden dronningen ikke er en ungfole lenger, så er det vel passende at hennes like roper tre ganger hurra, etterfulgt av rasling med medisinbokser. Jeg gleder meg over dette. Dronningen fortjener det virkelig. Så lenge det ikke er noen som mister medisinen sin, går det nok bra.

I følge byen Paamiuts program, skal de ha tale av en som heter Adolf H. Snakk om å bli latt i stikken, når Nuuk skal ha dronningen på besøk. Etter Adolf Hs tale skal de dynge Paamiut Paamiut.. er det bare jeg som ser noen tilsynelatende paralleller her? Jeg har en følelse av at Adolfs tale kommer til å bli av den engasjerte sorten, med påfølgende spytt og svette, men patriotismen legger seg som et tropisk teppe over byen mens de synger Paamiut Paamiut.. noe de sikkert trenger i disse polare strøk. Eller, Paamiut ligger under polarsirkelen.. så da blir det val bare kalde strøk, uten den eksotiske benevnelsen polar.

Vel, nå må jeg komme meg ut av denne internettkafeen, med svette og coladrikkende ungdommer... som skyter på hverandre på internett... så, swosh!

Snakkes snarest!

Jeg er halvt norsk!

Ok. I går.. en ekstrem tilfeldighet.. nok et eksempel på at klisjeen om at verden er liten faktisk stemmer. Jeg var først på en ha-det-bra-fest hos en fransk venn. Det var et lystig lag hvor man satt leende omhyllet i sigarrøyk. Jeg havnet ved siden av en grønlender som hadde bodd noen ungdomsår i Kiruna, av alle plasser. Han hadde også jobbet på Hurtigruten. Stålsett dere, men dette er IKKE tilfeldigheten. Jeg bare tar i bruk dramaturgiske grep, som det så fint heter, og bygger opp spenningen helt til vi når innleggets ekstreme høydepunkt. Egentlig, når jeg tenker etter, så er det ikke så spennende, men jeg kan alltids gjøre det spennende. Uansett, jeg satt ved siden av en grønlender som snakket svensk til meg, som i seg selv var en merkelig situasjon. Rundt oss satt det dansker, grønlendere og franskmenn. Det var et etniske og språklig sammensurium, men et hyggelig sammensuruim som såden.

Etter et par timer med prat preget med språklige misforståelser (for tru meg, norsk, dansk og høy musikk er ikke en bra kombinasjon) ble jeg, swosh, løftet opp av en franskmann. Han plasserte meg på skuldren sin og løp ut av huset. Jeg trur naboene satt både kaffen og kaffens lille tilbehør i halsen av dette merkelige synet. Jaja, morsomt var det uansett.

Etter en liten stund dro jeg og en jeg bor med på Godthaab Bryghus. Her gåd vi bort til en av barene, for han kjenner de som jobber der. Han hilser, jeg hilser, alle hilser. Dere skjønner tegningen. Så spør den ene av dem hvor jeg kommer fra. Jeg svarer som sant er at jeg kommer fra Norge. Da sprekker ansiktet henne opp i et stort smil. "Jeg er halvt norsk!" Jeg har møtt flere nordmenn her, så jeg styrte min begeistring i dette øyeblikket. Jeg fikk fra et smil som beskjedent sa "Så fint". Regelen i dette spillet er at jeg må spørre hvem som er norsk og hvor denne kommer fra. Nå kommer den ekstreme tilfeldigheten, som egentlig ikke er så ekstrem. For det var ikke slik at jeg var i slekt med henne eller noe. Det viste seg at faren hennes kom fra Tromsø. Jeg måtte da ytre en en liten hvit løgn og si at jeg også kom fra Tromsø. Som dere vet, stemmer ikke dette, men det er ganske nærme. Dette førte da til at hennes allede smilsprekkede ansikt ble enda større.. om det i det hele tatt var mulig. Dette skulle hun vitterlig videreføre til sin far. Av en eller annen grunn føler jeg at jeg gjorde dagen hennes. Vel, jeg lever for å spre glede til det grønlandske samfunnet!
Han jeg var sammen med har for øvrig også en norsk far. Så der sto vi da. Tre nordmenn.. som vi på et eller annet vis alle var. Det endte med at vi skålte for våre norske aner. Hurra! Her skal jeg liksom dra på feltarbeid for å møte grønlendere.. så ender jeg opp med folk som har norske fedre og hva værre er. Hmf! Men hyggelige folk da.

Jaja.. det var alt. Neste uke har jeg 2 eller 3 intervjuer, samt konsert på torsdag, fredag, mange konserter på lørdag og nasjonaldag, selvstyre og konserter på søndag. Let´s get ready to rumble lizm!

Snakkes snarest!

Møt opp da!

Hva er det med disse kunstnerne? "Hei! kan vi møtes der og da?" "Ja, det kan vi. Sees". Kyss måsa om vi sees. Igjen har jeg sittet ved et bord og ventet, som et stakkars fjols som har blitt dumpet på første date. Bah! Jaja, det vel ikke så mye annet å gjøre enn å riste av seg skuffelsen og sende ut en ny dunge med mail til musikere og andre såkalte kulturelle mennesker. Jorun sa til meg før jeg dro, at det ville komme perioder hvor jeg ikke fikk samlet inn så mye data. No shit! Neste uke er det heldigvis flerfoldige konserter. Nasjonaldag og innføring av selvstyre. Da blir det baluba her i byen.. noe som betyr at jeg får mye å gjøre. Yes! Me like baluba! da skal jeg vandre rundt i Nuuks nasjonalismefylte gater og notere flittig i min antropologiske bok. Som under valgfesten vil det sikkert forekomme situasjoner hvor jeg må klemme mennesker og ytre noen få grønlandske gloser, etterfulgt av noen minutter hvor jeg må tørke spytt av ansiktet mitt. Spytt som er et resultat av en oversanselig glede, men dog spytt. Jess!

Jeg har heldigvis noen intervjuer allerede planlangt etter den 21 juni, og disse vet jeg kommer til å bli noe av. Hvis ikke kommer jeg til å miste enda mer hår.. av ren sinne og frustrasjon. I tillegg har en av dem jeg har snakket mest med ekstremt mye å gjøre for tia, og jeg vil gjerne snakke om det hun holder på med. Har hun tid? Eh.. nei! Jeg må nok vente til rett før jeg drar for å snakke med henne. Jaja, så lenge jeg får gjort det jeg skal, så er det ikke så farlig.

Uansett, jeg ville bare ytre min voksende misnøye med folk som ikke møter opp når de skal møte opp. Nå må jeg tilbake til skriving og lesing.

Snakkes snarest!

Det er vel kanskje verdt å nevne at jeg på søndag møtte en dansk antropolog på hans kontor på Hjemmestyret. Tilfeldigheten ville det slik at en av mine informanters far er en antropolog, som har bodd her i over 30 år. Det er ikke et ubetydelig antall år. Dette impliserer, for å bruke det ordet, at han vet en god del om det har skjedd og som skjer her på polarøya. Uansett, han holdt et to timers langt foredrag for meg om mental dekolonialisering.. med powerpint og hele pakka. Som dere sikkert allerede har skjønt, så var mye av denne forelesningen tett knyttet opp mot det jeg holder på med her. Det ga meg flere ideer (som om jeg trenger flere), ideer som faktisk så langt kan se ut til å inneha en sentral del i den kommende analysen som ettersigende må gjøres i løpet av det neste året. Fru Fortuna har plutselig blitt min lille trell. Ingenting er bedre enn det, men det burde jeg kanskje ikke sagt. Da har ting en tendens til å endre seg.

Jeg må også si at han i aller høyeste grad er en mannlig versjon av Jorun, for dere som vet hvem det er. Han lo og smilte av absolutt alt. Han sprudlet gjennom hele foredraget. I tillegg fortalte jeg han om mine ideer, og som en typisk antropolog var han ekstreeeeemt interessert i slike ting som alle andre ikke bryr seg katta om. Jeg siterer: Å hold nå opp hvor det er interessant (med påfølgende høy og rungende latter)!

Vel, jeg glemte å nevne dette i det forrige innlegget. Nå skal jeg trene, så lese om tradisjonell grønlandsk musikk og deretter skrive ned noen spørsmål til morgendagens intervju. Hopp!

Snakkes snarest!

Oppdatering med likheter

Nå er det en stund siden jeg har skrevet noe her. Det har ikke skjedd all verden siden valgfesten. Jeg har bare skrevet notater og sendt en del mailer til folk av ymse slag, så denne uken skal jeg forhåpentligvis snakke med to musikere, men av tidligere erfaringer vet jeg at muskere har en tendens til å vøre litt distre. Det er ikke alltid de møter opp til avtalt tid, for å si det slik. Den ene jeg skal snakke med er en rapper, så vi får se om han henger med noen bitches mens han innhalerer noe tjall eller om han tar seg tid til å snakke med en liten nordmann, som for øvrig har ALTFOR mange ideer i hodet for tia. Vi tar på den naive hatten og satser på at det går bra.

Jeg hadde forresten en prat med en amerikansk musiker som har bodd i 30 år (!). Han var veldig hyggelig. Han snakket veldig mye om den musikalske kvalliteten i henhold til det instrumentale. Det er veldig mange som synger her borte, men svært få som er profesjonelle når det kommer til intrumenter. Da er det som regel bare en gruppe amatører eller vennegjeng som spiller.. uansett hvem som spiller, proffe eller ei, så er det alltid mye liv der det skjer. Folk tar som regel helt av! Som bare er helt fantastisk å se på! Det er heller ingen som er sjenerte eller høytidelige. Hvis jeg står alene en plass for å se på en konsert, så kan dere banne på at jeg bare står alene i 10 minutter, så kommer det noen bort for å snakke med meg. Da er det som regel et hjertelig håndtrykk og en historie fra livene deres. Bra folk!

Jeg har noen ganger tenkt at det er likheter mellom den grønlandske og nordnorske mentaliteten.. ikke på alle punkt, men på noen. Som hjemme er de også her ganske, hva skal man si, rett fra levra. Hvis det er noe, så går de ikke rundt i grøten.. i hvert fall ikke de yngre. De sier de som regel rett ut. Noe jeg synes er helt greit. For da vet du hva som er galt og hva som er bra. Man slipper å gå rundt i stadig frykt for at noe er galt. Hvis det er noe, så får man i hvert fall høre det.
En annen likhet er åpenheten. Folk kommer bare på besøk. Det er ingen som ringer i forveien. Her dukker de bare opp, får en kopp kaffe, drikker den og går igjen.. fornøyde. Itte no knussel med andre ord. De er, som nevnt, også åpne om seg selv. De forteller alt om seg, selv om de bare har hilst på deg en eneste gang. Det er ikke alltid det handler om hva de har spist til forkost. Nei, her snakker vi deep shit! Det er livshistorier folkens.. men men, det er alltid hyggelig å dele livshistorier noen ganger. Man får innsyn til det grønlandske univers på den måte. Slike episoder begynner og ender alltid med et smil. Her har vi en annen likhet. Det er mye latter her. Uansett! Folk kan være fattige, slitne eller hva det måtte være, men de har alltid et smil på lur... og nå skal jeg være lur, for jeg må skrive flere notater.

Kos dere i gamlelandet!

Snakkes snarest!

(Valg)fest!

Ja, da var valget over. Der har herved skjedd en seminal revolusjon her i Grønland. Det partiet som har sittet ved makten i 30 år, siden innføringen av hjemmestyret, har nå blitt kastet til side. I går ble det klart at Siumut blir erstattet med Inuit Ataqatigiit. Folket var relativt klar i sin tale. Siumut har sammen med andre partier sittet ved makten siden 1979, men nå har IA gjort det klart at de ikke vil samarbeide med Siumut. Det betyr, mine damer og herrer, at det faktisk har skjedd en ganske så stor forandring her. Det blir spennende å følge med i fremtiden.

Jeg var for øvrig på IAs valgfest i går. Det var noe crazy shit altså! Folket var virkelig klar for en fest! Alt foregikk på grønlandsk, så jeg skjønte ingenting av det som ble sagt. Jeg bare jublet når alle andre jublet. Et desperat forsøk på å passe inn! Det virket som det funket, for jeg har aldri fått så masse klemmer og smil av gamle, glade og små berusete menn og kvinner som i går. Jeg jublet, de jublet og vi klemmet. Jeg skjønte i hvert fall at det gikk bra for IA.. at valgresultatene gikk deres vei. Siden alt foregikk på grønlandsk, så snakket selvfølgelig alle de som ga meg en klem også grønlandsk. Jeg forsto ikke et kvekk, så jeg måtte bare smile og si Pilluarit (til lykke) og klemme tilbake. Så skjedde der som alltid skjer når jeg ytrer mine begrensete grønlandske ord. Folket lyser enda mer opp.. og dere vet hva det betyr. Nemlig, mer klemming. Det skal også sies at disse folkene var som dem man snakker med på ølhallen. De kom helt inntil ansiktet for å snakke. Ingen intimgrense her i gården, og i tillegg til ord kom det selvfølgelig ut en betydelig mengde spytt. Så etter hver "samtale" sto jeg å tørket ansiktet mitt tørt igjen, til ustyrtelig glede for de jeg var sammen med. Hvis vi tar kroppsvesken ut av ligningen, var det en veldig hyggelig kveld. Alle var i godt humør! At partiet deres vant spilte selvfølgelig en rolle.

Det var også noen smått alkoholiserte folk som kom dit på grunn av festen. Det er vel nesten ikke til å unngå. De hadde luktet en fest med billig øl og vendt sitt innebygde navigasjonssystem i retning festen. Vel, disse var også i et godt humør, så det spilte ingen rolle at de kom. De ga bare festen et nytt løft, selv om noen sikkert har et yderst så lite fall i dag... av naturlige årsaker.

Jeg møtte også en grønlender som hadde bodd i Kongsvinger i 6 år. Dette var en gang på 70-tallet. Han ble veldig oppspilt av å møte en nordmann. Vi, eller han snakket veldig mye.. og klemmet selvfølgelig veldig mye. Jeg prøvde å rive meg løs ved å be han kose seg videre på festen. Da så han litt beskjedent ned på skoene sine og sa at han manglet litt penger til å grøre akkurat det. Nærmere bestemt 20 kroner. Jeg fant da frem 20 kroner til han. Da lyst han opp i et stort smil og sa (sitat): "Det var koslig! Veldig koslig!" Jepp.. har lirte av seg et veldig norskt ord. I tillegg sa han at grønlendere og nordmenn var like. Han var veldig glad i Norge. Danmark var bare (et nytt sitat): "Æsj". Jeg har på følelsen av at han virkelig koste seg videre etter at vi skilte våre veier i folkemengden.

Vel, nå skal jeg hjem å spise mat.. og skrive noen notater.. atter en gang.

Snakkes snarest!

Tørrprat (har glemt hvilken del jeg har kommet til i tørrpraten)

Jaha.. da var det på tide med litt tørrprat igjen. De siste dagene har bestått av skriving. Skriving av notater fra to konsertert, pluss noen kommentarer til det jeg allerede har skrevet. Jeg har også gjort noen nye avtaler. Så denne uken vil bestå av to eller tre intervjuer. Det kommer til å bli bra! Å ja, så er det jo valg i dag! Det betyr at myriader av grønlendere begir seg til et begrenset antall stemmelokaler. Hvem er det så som er å finne på en av disse stemmelokalene? Ding ding ding! Helt rett! Ulriksen Junior. Jeg skal av ren nysgjerrighet sveipe innom et par lokaler av ren nysgjerrighet, og stå der med min antropologiske notatbok. Som Spøkelseskladden skal jeg smyge meg fra krok til krok for å observere de små sosiale fenomen som foregår rundt meg. Så vil jeg selvfølgelig prøve å finne et spor som leder meg til gratis kaffe. Det er vel så viktig som noe annet. Hei! Ikke gi meg det blikket! Du hadde gjort akkurat det samme som meg. Du trenger ikke en gang prøve å nekte på det. Forskning og kaffe hører sammen som World of Warcraft gjør med Cola (om dette var en vits med nerdete referanser? Jepp! Så saksøk meg!) !

Nå sitter jeg igjen på Det Grønlandske teater og jobber. Jeg i det siste tatt i bruk internettkafeen, hvor jeg har vært omringet av fis og hormoner. Jeg har følt meg som Mister Geriatrisk mens jeg har vært der. Som en gammel bitter mann har jeg hyttet med neven mot det ungdommelige blodet som har omringet meg. Alt jeg har mangler er gyngestolen og hagla, så ville bildet vært fullstendig. Vel, nok om mine pinsler i internettkafeens hormonelle svøpe. Jeg må tilbake til arbeidet før jeg skal finkjemme valglokalene. Hepp!

Vi snakkes snarest!