Ego! Boost!

Jeg føler det er på tide med usakelig opphøyelse av mitt eget ego. Jeg har nettopp fått mail fra den læreren som "ansatte" meg for to timer på Seminaret. Hun sa at studentene har forsatt å snakke om det jeg tok opp i ettertid, og at de har snakket om det i andre timer enn hennes. Det virker som om de fikk noe å tenke på. Oppdrag fullført.

Vel, jeg ville bare fremheve mine egne informative kunnskaper. Nå må jeg gå. Jeg sitter på en internettkafe, hvor jeg er omringet av pøbler som spiller et online skytespill. Akkurat nå hører jeg ting som, og jeg siterer: Headshot, headshot, fucking headshot. Get the fuck away from me. Yo mama is fat. CIS, han er fucking politi, skyt han! Das is das mein fuhrer. Pas på, the emperor er her. What the shit. Dette er grønlandsk ungdom i sin beste alder. Dere skjønner tegninga.. jeg er omringet av testosteron, hormonelle tenåring, fis, rap og lignende. Det er uutholdelig i lengden!

Snakkes snarest!

Kaffe please.. og ingen prat

I dag satt jeg på en kafé her i byen. Jeg var der for min daglige morgenkaffe, i tillegg til å skrible ned noen spørsmål i notatblokken min. Ved disken sto selvfølgelig den samme manne som jeg møtte på en konsert for litt siden. Ja, han som snakket som Cody fra Step by Step, og nok en gang tiltalte han meg på samme måte. Han kan gjerne snakke på dansk, det har jeg fortalt han, men det virker ikke som om helt har sunket inn. Så da ble det nok en samtale på engelsk. En veldig kort samtale prget av et overhøflig smil fra unge Ulriksens side. Et smil som sa: jeg vil veldig gjerne prate, men jeg må skrive noe først. Jeg var litt for trøtt til å inngå en overfladisk samtale med en person jeg ikke kjenner. Som antropolog burde jeg kanskje tatt denne sjansen, men det var ikke dagen til å holde på et høflig smil i veldig mange minutter. Det ville bare endt i en semi-stor katastrofe hvor vi begge ville sagt Jaada, joda.. så det er mildt ute i dag. En slik samtale er verken konstrultiv eller hyggelig. Derfor forbeholdt jeg meg retten om å være en morgengretten, bitter mann. Det positive var at han kom med gratis påfyll til meg etter hvert, men dette kan ha noe med det faktum at jeg brukt denne kafeen som planleggingsbule for mine antropologiske taktikker. Det er flere i denne kafeen som kjenner meg igjen, og som har gitt meg gratis kaffe. Dette kommer jeg til å bruke så mye som overhode mulig frem til hjemreise! Yessir!

Etter en time med skriving og kaffeslurping kommer det en mann inn i kafeen. Jeg har sett han før og vet godt hva han heter. Det er en amerikansk musiker. Han har bodd her i 30 år. Jeg har så og si bare snakket med grønlandske kunstnere. Det ville vært fint å få høre synspunktene til flere utenlandske artister som bor her. Så etter en halv time hadde jeg samlet nok mot i den lille kroppen min til å spørre han om et møte. Jeg skal innrømme at det ikke bare er faglige grunner til at jeg vil snakke med han. Det går rykter om at han har spilt med selveste Bob Dylan. Etter å ha delt noen setninger på engelsk sa han ja til å møte meg. Jeg skulle bare ringe han neste uke. Det var det noen inne i hodet mitt som ropte: Fett ass! Jepp, fett indeed. Det vil med andre ord ikke bare forekomme faglige spørsmål når jeg sitter ansikt til ansikt med denne amerikanske jazzmusikeren. Nå kan det hende at han har fått spørsmål om Dylan tidligere.. så jeg burde vel kaaanskje være forskiktig med å fokusere for mye på det. Hvis jeg gjør det, kan det ende med htiing av neve og hva verre er!

Det var alt for denne gang. Det har ikke skjedd så veldig mye denne uka. Jeg har gjort et par intervjuer, og til helga venter det kanskje enda et intervju, pluss to konserter. Jeg har kanskje mer å komme med etter helga.

Snakkes snarest!

Lærer-Kai

Mine damer og herrer! Jeg har herved gleden av å presentere Foreleser-Kai! Jeg har akkurat holdt min første forelesning om identitet og etnisitet. Den foregikk, av alle ting, på engelsk.

Som sagt ble jeg på en Povl Dissing-konsert tilbudt av en forleser på lærerskolen her om å holde en liten forelesning om prosjektet mitt. Dette skjedde mens Dissing sang ...om litt er kaffen klar og mens vi konsumert en dårlig middag og en tuborg. Denne lille avtalen ble altså fullbyrdet i dag. Jeg ankom Seminaret rundt 0930. Solen skinner i dag også, men til forskjell fra lørdag og søndag er det ikke spesielt varmt. Uansett, vel inne på Seminaret møtte jeg min kontaktperson, som føret meg opp på lærernes pauserom. Der ble jeg tilbudt kaffe (flott!). Så der satt jeg da, snurpet i meg litt kaffe mens resten av lærerne sjabbet på grønlandsk. Klokken tikke ubønnhørlig mot 10:00. Hvordan skulle dette gå? Jeg har da aldri holdt en forelesning før, og ikke hvert fall ikke for en gjeng studenter som har en smuuule problemer med å forså norsk! Vel, klokken ble 09:55, og vi gikk mot undervisningsrommet. Det føltes som om jeg med i en lenkegjeng. Etter noe som fortonte seg som en evighet kom vi endelig fra til rommet. Den siste trappa var ganske tung å komme seg opp. Det må jeg innrømme.

Inne i undervisningsrommet satt det bare én jente. Flott, tenkte jeg umiddelbart, men ettersigende klar over det stusselig oppmøte. De hadde tross alt visst at jeg skulle komme. Akkurat da sank selvtilliten min betraktelig, men etter hvert kom det flere og flere. Det var omkring 10 jenter, en gutt og en gammel mann (tydeligvis en lærer) tilstede. Med galleriet endelig samlet ble jeg endelig introdusert. Jeg sa navnet mitt, men ble umiddelbart bedt om å skrive det på tavla. En bra start.. eh. Som en liten morsom ting skrev jeg Mr. før navnet mitt (et tydelige tegn på at jeg har sett litt for mange amerikanske filmer). Det ga noen resultater i form av lett humring rundt om i rommet. Vi var i gang!

Jeg begynte å snakke på norsk (bokmål), hvorpå deres lærer oversatte til grønlandsk. Men etter å ha sett noen hevede øyenbryn med påfølgende rynker i panna, bestemte jeg meg for å snakke på engelsk. Det gikk overraskende bra. Dette gjorde også at studentene skjønte hva jeg sa. De snakket og stilte spørsmål på dansk, mens jeg svarte på engelsk. Jeg begynte å si litt om prosjektet mitt og om hvorfor jeg hadde valgt Grønland. Så snakket jeg om etnisitet og identitet, hvor jeg blant annet dro på Barth og Jenkins (til dere som ikke vet noe om disse herrer.. beklager, gidder ikke forklare). Det virket som de fulgte med, for de noterte ned det jeg sa. Noen av dem i hvert fall. Så skjedde det jeg hadde håpet ville skje. Det begynte å rulle og skje ting i hodene på dem; de tenkte over det jeg sa til dem i henhold til sin egen identitet. De begynte da å stille spørsmål både til meg og til hverandre. Det oppsto en dialog. Som sagt var det dette jeg hadde håpet på. Både de og jeg fikk noe ut av dette. Denne dialogen førte til at jeg fikk en del informasjon som er relevant for mitt prosjekt, samtidig som de lærte mer om etnisitet og identitet, og det faktum at de begynte tenke på ting angående sin egen identitet.

Dette er ikke alt. Denne sesjonen på ca. 2 timer ga meg, på et underligvis, liiiitt større akademisk selvtillit. Når de spurte meg spørsmål om det vi snakket om, så kunne jeg faktisk svare på det, uten å måtte gå flere timer omkring i hodet for å lete i mine antropologiske arkiver. Det kom relativt av seg selv. Det er en fin følelse for en ung akademikerspire. Nå var det snakk om veldig generelle spørsmål, men likevel.

På slutten fikk jeg noen gode tilbakemeldinger om at de både hadde lært noe og at de hadde begynt å tenke omkring sin egen identitet. Uansett, det var en lærerrik opplevelse.. og lærerrollen ga faktisk mersmak. Tru det eller ei! Jeg avsluttet det hele med Qujanaq og fikk et illillu tilbake. Så var vi i det minste høflig på grønlandsk, selv om samtalen ellers foregikk på engelsk og dansk.

Nå må jeg stikke. Skal ha et oppfælgningsintervju med en billedkunstner.

Snakkes snarest!

Rapport

Hei! Tenkte jeg kort skulle nevne noen rariteter:

• Her om dagen leste jeg på text-tv at en mann fikk en betydelig bot for å ha drevet utuktig omgang med en hund. Dette skjedde i en av forstadene til Nuuk. Så lite som dette samfunnet er har han sikkert rømt byen på grunn av bygdedyret.
• 20 mai så et nytt øl dagens lys. Et Selvstyre-øl. Tittelen på reprortasjen var Sel på flaske. Altså er det snakk om "seløl". Det er en sel som preger bryggets logo.
• 21 mai passerte jeg en mann som bar en rifle på ryggen. Dette er ikke et uvanslig syn. Så og si alle husstander har et skytevåpen. Vi snakker jegere. Uansett, dette er vel ikke noe vi ser så ofte hjemme.
• En av byens offentlige plasser skal bli en Selvstyreplass. Den skal pyntes med en statue som heter Seler i flokk. Klisje!
• Det har på 2 mnd. blitt skutt to isbjørner utenfor byem Tru meg. Dette er ikke vanlig kost. De er som regel litt lengre nord enn Nuuk. Det virker som den evindelige globale oppvarmingen gjør dem litt kokko i hodet. De vandrer sørover.
• Så til slutt: Det er 10 varmegrader!!

Takk.

Snakkes snarest!

Quianaq

Så i går da.. da snakket jeg med en av grønlands fremste kunstnere, og på tross av noen problemer med vårt kommunikative forhold (han var ikke en kløpper i norsk, så jeg måtte snakke riksmål hvorpå han ofte svarte med Hvad?), så var det faktisk en veldig interessant samtale. Det gikk opp for meg etter hvert. Når jeg ikke fikk spurt alt jeg ville spørre var jeg selvfølgelig litt irritert når jeg gikk derifra, men mot kvelden skjønter jeg at dette faktisk ikke hadde vært en så dårlige dag likevel.. antropologisk sett. Vi, eller han pratet i to timer, mens jeg satt å hørte på. Det handlet mye om musikk og dikt, noe jeg ikke har hatt så mye med å gjøre frem til nå. Alle musikerne er jo så jævlig opptatte! Jeg har heldigvis klart å lure en musker til en prat på søndag. Nå er det kanskje ikke verdens beste idé å snakke med en musiker på en søndag, av grunner folk kan tenke seg til selv, men vi skal snakke litt ut på ettermiddagen. Da burde formen hans være sånn noenlunde bra. Uansett, midt under "intervjuet" jeg hadde i går ga han meg et bilde han hadde malt. Jeg ble veldig overrasket og stammet frem et forsiktig quianaq (takk). Etter dette fortsatte samtalen på sin smått amputerte måte, som vi etter hvert klarte å beherske. Alt i alt var det en veldig koselig ettermiddag i en av Nuuks mange boligblokker.

I dag sitter jeg på universitetet igjen. Jeg skal forberede dette foredraget som jeg skal holde på lærerskolen. Jeg må derfor finne frem noe generell antropologi som skal videreformidles til de antropologisk ignorante. Når vi snakker om det.. jeg må vel finne tilbake til leseplassen, selv om kaffe og internett er vel så fristende. Det må innrømmes at unge Ulriksen i visshet er på kaffekjøret! Det er en ambivalent glede.

Snakkes snarest!

Tørrprat del 4

Jeg innser at mitt forrige blogginnlegg var fylt til randen med skrivefeil, og jeg beklager dette på det sterkeste! Innlegget ble skrevet med en iver litt over det vanlige, noe som selvfølgelig kan ha noe med et uvanlig stort kaffeinntak å gjøre, men det blir bare spekulasjoner fra min side. Det kan også ha noe å gjøre med det faktum at jeg prøvde å skrive feltnotater samtidig som jeg skrev blogg. Som medlem av den mannlige rasen er egenskapen med å gjøre flere ting samtidig relativt redusert. Men hey! Jeg depper ikke av den grunn. Jeg får jo gratis kaffe! Hellz yez! Nå strømmer det for øvrig en sang av Vassendgutane fra teatersjefens kontor. Dette spiller kun på pur f***! Det er et av de få draw back ved å jobbe her. På den positive siden kan jeg gå amok inne på kostymerommet! Dansende lettere hysterisk til musikken. Åh! Det er forresten en fantastisk stråhatt her! Alt jeg trenger er den, et gressstrå i munnen og en banjo, så kan jeg innta Nuuks gater som gatemusikant. Når dere tenker etter, så må dere innrømme at det høres litt fint ut! Mmmhmm!

I går gjorde jeg to intervjuer.. veldig kjapt etter hverandre. Det skal jeg ikke gjøre igjen. Jeg får ikke tid til å la det første intervjuet synke inn før det neste skal gjøres. Så dagen i dag er viet til notatskriving. Masse notatskriving. I tillegg må jeg klare å rable ned noen spørsmål til et intervju jeg skal gjøre i morgen. Da skal jeg snakke med en av de virkelig store kunstnerne her. Jeg har vært litt sammen med han før.. sittet ved samme bord og sånt, og det kommer hele tiden folk opp til han.. kun for å hilse på. Det kommer nok til å bli bra. Gleder meg til det.
Aah! Så må jeg også forbedere meg til forelesningen jeg skal holde på lærerskolen på mandag. Jada, det er en stund til, men det er mye som skjer i fram til da. Jeg må finne tid til å forbederede meg. Jeg har et intervju på søndag og skal på.. sitter dere? bra!.. en operakonsert på lørdag. Når dere har ledd ferdig, så kan dere nå lese at det er snakk om en grønlandsk operasanger. Det er snakk om faglig interesse og ikke noe annet. Jeez folkens.. give me some credit! Nå er det klart.. å overvære en opera kan jo selvfølgelig øke min sosiokulturelle posisjon. Kanskje jeg blir en av de piperøykende og vindrikkende akademikere som limer seg fast til fiffen. Noe goder må jeg jo få ut av to timer med høykulturell skrik og skrål.

Har jeg skrevet mye uinteressant piss? Ja. Men for å etterfølge folkekravet om en blogg, så må det til tider komme litt piss. Folkens... jeg er i Grønland. Vi snakker ikke Ibiza eller Las Vegas, hvor man kan se en naken indianer ride på en zebra som har på seg en hjelm laget Kåre Willoch tidligere hår. Det høres usannsynlig ut, jeg vet.. men det er slike ting som KAN skje på Ibiza eller i Las Vegas. Ikke her folkens.. ikke her.

Vi snakkes snarest!

..snart er kaffen klar, i tillegg til akademiker-Kai

Da er det på tide med en ny oppdatering. Det har skjedd en del de siste dagene, so here goes.

På fredag var jeg på en konsert med Povl Dissing og Benny Andersen på Hotel Hans Egede. Husker dere den kaffereklamen for en del år siden.. den hvor det var en danske som sang : og snart er kaffen klar. Det er Povl Dissing. Han andre har jeg ikke peiling på hvem er. Uansett, Dissing er vel det man kan kalle for den danske folkemusikkens gudfar, og det bar konserten preg av. Ca 90 prosent av publikum var dansker, etterfulgt av noen grønlandske damer, som selvfølgelig hadde danske menn.. så var det til slutt noen grønlandske folk fra eliten der. De aller fleste var for øvrig fra eliten. En billettpris på 400 DKK er vel nok til å skremme enhver grønlender fra grasrota vekk. Nå skal det sies at Povl Dissing og Benny Andersen ikke akkurat er hva den gjengse grønlender hører på heller. Det faktum at det ble holdt en erkedansk konsert i Grønland er uansett veldig interessant for meg. Her kunne jeg trekke ut masse informasjon om etnisitet og den etnisk sosioøkonomiske organiseringen her i landet.

Det var forresten en gjennomsnittsalder på 45 år på den konserten. Det var kanskje bare jeg som var under 30 år.. og der satt jeg.. alene, omringet av dansker med røde neser. Jeg satt i TO timer og ventet på at den fordømte konserten skulle starte. Grunnen var en middag som var inkludert i billettprisen. En middag som heller ikke var så veldig god. Nå skal det også sies at konserten ikke ga meg en emosjonell opplevelse uten sidestykke heller. Altså, emosjonell på en jaaaada-hurra-fantastisk-yeah måte. Det var heller gjesp og sukk. Misforstå meg rett. Den sosiale settingen var veldig interessant, men konserten i seg selv var laaaang og kjedelig. Selv om det bare vart i en time. Ja.. ÉN time! 400 kroner, en dårlig middag og mange smufull dansker for å høre på en ganske så dårlig konsert. Nydelig! Nå var det mange dansker som klappet, sang og lo, så det var nok noen kulturelle faktorer som spilte inn hva vår konsertopplevelse angår. Meeen det var en liten ting som gjorde hele kvelden. På et av bordene ved isden av meg så jeg noe helt fantastisk. Blant en gruppe dansker og grønlandske damer så jeg den grønlandske versjonen av Comic Book Guy (fra the Simpsons, for dere som ikke vet hvem det er). Det var fullstendig nydelig.. og malplassert! Jeg måtte holde meg for å ikke le høyt, men mine små knis og spasmebevegelser tildro seg mer oppmerksomhet enn hva som var nødvendig.

På 16 mai var jeg derimot på en konsert av et heeeelt annet slag. Hele publikum besto av grønlendere.. og meg da. Det var en korkonsert. Et kor bestående av grønlendere. Det er en stor kortradisjon her og publikum gikk nesten bananas under denne. Etter hver sang var det øredøvende applaus og plystring. Det var nesten som å vøre på en rockekonsert. Alle sangene var også på grønlandsk. Her var også gjennsomsnittsalderen relativt høy, men det var en mer edruelig og morsom opplevelse. Ekstemt engasjerte 80-åringer bidro sterkt til dette. De ropte og løftet armene i begeistring. Fantastisk!

Denne uka skal jeg intervjue en produsent for grønlandsk TV, en "vanlig" grønlender og en av de store grønlandske dikterne. Sistnevnte regnes faktisk som en av de store her borte, så det gleder jeg meg til. Så skal jeg 25 mai holde et foredrag på det som er lærerhøyskolen her. Gjennom et tilfeldige møte med en akademiker på en konsert fikk jeg da tilbud om å snakke litt prosjektet mitt til en av hennes klasser. Jeg møtte henn på nytt i dag, og vi avtalte at jeg skulle gjøre dette mandag om en uke. Heh.. det kan bli interessant. Et antropologisk foredrag som vil bli gjort på oslodialekt og noen innslag av danske ord. Lærer/akademiker-Kai vil altså gjøre sin første forestilningni Grønland , og ikke i Norge. Livet er merkelig noen ganger.

Snakkes snarest!

PS. Feiret 17 mai med to nordmenn og en gjeng dansker! Bra feiring!

PS2. Heia Rybakk!

Byråkrati og konserter

Da sitter jeg på universitetet igjen. Dette er en uke med skrivin og mailing. Masse byråkratisk piss med andre ord... men det må til. De siste tre dagene har jeg vært på Silamiut, som noen har ment er et isfjell og en tradisjonel grønlandsk sofa. Det er desverre ingen av delene. Jeg har ikke sett så mange isfjell her, og en tradisjonell grønlandsk sofa.. ja, det må jo være selskinn lagt på bakken. Uansett, Silamiut er Det Grønlandske Teater. Jeg har fått lov å bruke deres lokaler til mitt arbeid. Det betyr at jeg kan gå dit når jeg trenger et sted hvor jeg kan lese og skrive i fred, samt drikke kaffe og være på internett. Det er jo en ekstrem hyggelig gest, men det som egentlig skjer er at jeg skriver litt, så snakker og drikker jeg kaffe med teatersjefen litt mer enn jeg skriver, noe som i mitt tilfelle ikke nødvendigvis trenger å være noe negativt. Snarer tvert i mot. Hygge og informasjon er en bra kombinasjon.

På fredag skal jeg på en konsert som jeg aaaaner kan bli litt etnisk enveiskjørt. Det er med to dansker og med en billettpris som er ganske så drøy. 400 danske kroner. Konserten skal også være på Hotel Hans Egede. Alle deres annonser er på dansk. Heh.. det vel på en måte ganske treffende. Jeg ser for meg at det kommer en del danske og noen fra eliten, både grønlendere og dansker. Det kan bli interessat å se på den etniske sammensetningen på denne konserten. Vi får se hva det blir til. Det er uansett dyrt, så jeg håper at disse to danskene virkelig kan synge! En konsert av to stykker med potet i halsen.. det burde jaggu smette være en fantastisk konsert! En trøst er at vi får mat til.. haha, det gjør ikke konsertens elitiske karakter noe mindre.

På lørdag skal jeg på en korkonsert. Det er kun grønlendere i koret, samt at denne type musikk har lange tradisjoner her i landet. To konsert. To ytterpunkter. Kanskje. Blir uansett en bra helg, som avsluttes med kaffemik hos en nordmann på selveste 17 mai! Sammen med en gjeng grønlendere da. Uansett fint! Nå må jeg jobbe videre!

Snakkes snarest!

Tørrprat del 3

"Jaaada"
"Joda"
"Jaaada.. neida"
"Jah.. sånn gå no dagan"
"Ja.. det e no på en måte sånn"
"Nei, det skal ikke være lett"
"Nei.. du sir no nokka der"
"Han va frisk i dag"
"Ja, det va noen buskekvasta som flagra"
"Æ så ho Bjørk-Petra henge opp vasken"
"Ja, det va jo vær til det"
"Joda"
"Æ så han va meldt nordlig til i morra"
"Ja"
"Neida, så da blir det kjølig"
"Ja, men det skal jo ikke være lett"
"Nei"
"Hørte at prisen på kaffe har gått opp"
"Ja, det e frøktelig"
"Joda"
"Neida"
"Det e no Guds løkka at potetn e god i år"
"Jaaada"
"ja, så det"
.....

Trommemusikk og kaffe

All right! Mannen jeg snakket med på fredag kunne virkelig snakke! Det gikk jaggu smette i et! Det var mye nyttig informasjon også.. pluss mengder med kaffe! Yes! Til kaffen fikk jeg forresten en marsipangreie. Denne fikk jeg bare én av fordi han hadde kjøpt dem i Sveits eller noe slikt. Det var tydeligvis en delikatesse. Jeg klager ikke. Det var godt!

Nå vi snakket la han på en cd som bakgrunnsmusikk.. og dette er noe jeg trur jeg noen av min antropologistudenter vil like. Han satt på en cd med tradisjonell grønlandsk sang og trommemusikk (musikk til trommedans altså). Så der satt jeg, spurte spørsmål om urfolk og diverse kulturuttrykk mens ekstreeeemt tradisjonell musikk rullet og gikk i bakgrunnen. Det var nesten som å være Malinowski.. bare uten all den bitterheten av bar på (jaja.. internt igjen). Altså, å sitte å snakke med noen mens trommemusikk ble spilt en eller annen plass. Det var uansett et vellykket besøk hos en mann jeg garantert kommer til å snakke med igjen.

I morgen skal jeg sitte på Silamiut (det grønlandske teater) å jobbe litt. Lese, skrive, maile etc etc etc. Gratis kaffe og en bra mann å snakke med i pausene. Så skal jeg på konsert fredag og lørdag! Så skal jeg feire 17 mai hos en nordmann. Hurra!

Jah.. det er vel ikke så mye å si.

Snakkes snarest!

PS. skal kanskje snakke med en mann som tydeligvis har spilt sammen med Bob Dylan. Fett!

Rettelse!

Det heter da vitterlig kuriositet!

It was a no-show! damn!

Nå sitter jeg nok en gang på universitetet her i byen. Dette er dag som har brukt og skal bruke til praktisk og byråkratisk arbeid. Jeg har sendt mailer, finnet fram informasjon om diverse ting og lest litt om feltarbeid og etnisitet. Det er med andre ord mindre spennende, men viktig arbeid. Å være her minner meg litt om å komme på UB, altså universitetsbiblioteket, hjemme. Jeg er den ENESTE som er her. Jeg har vært her siden halv 10, og det har kanskje vært to studenter innom biblioteket. Nå påstår jeg ikke at jeg er den eneste som bruker UB, men tidlig om morgenen bruker det ikke å være så mange der. Slik har det vært her i hele dag. Det er så stille at man kan høre den dirrende lyden som lysrørene lager. Jaja, jeg får da gjort noe i det minste.. uten forstyrrelser.. hvis vi ser bort fra internettet som roper på meg noen ganger.

I går skulle jeg gjøre et intervju med en grønlandsk musiker. Jeg hadde skrevet noen fine spørsmål og alt.. men dukket han opp? Niks! Så der satt jeg da.. alene ved et bord, med kaffekopp og notatblokk. Det var nok et trist skue for de andre besøkende på kafeen. Den lille nordmannen med en halvtom kopp med kaffe.. alene. MEN! I morgen skal jeg intervjue en av dem som var med på å etablere ULO - det første grønlandske plateselskap. Ja Marina.. ulo! Det håper jeg blir bra. Har hørt at han virkelig har peiling! Så før jeg nok flere kontakter gjennom han. Fett? Ja.. det er fett!

Så leser jeg på facebook at alle har noe grilling på gang... svin! Her er det sol. Greit nok det, men det er en kald vind som ikke akkurat setter hele samfunn i grillstemning. Langt i fra! Det er tørt på veien da. Hurra lizm.

En kuriøsitet til slutt: den første gangen jeg gikk på tørr asfalt i 2009 var i Grønland. Fiffi..

Snakkes snarest!

Tørrprat del 2

Nå sitter jeg på Ilimmarfik.. altså univeristetet her. Utenfor hersker en liten storm, eller i hvert fall en kraftig vind. Det er nesten litt poetisk å se ut av vinduet, mens vinden piser snø i alle retninger og fjorden er hvit av bølger, samtidig som et par små "isfjell" flyter på den. Det kan virke som Piteraq har sendt noen av sine stormfulle barn vestover mot Nuuk. For dere som ikke vet det, så er Piteraq en kald og sterk vind som ofte er å finne på Østgrønland, men det virker heldigvis som den avtar nå. Det betyr at jeg kan bevege meg tilbake til byen igjen, uten fare for å bli blåst på fjorden. Jeg har lest litt, skrevet litt, mailet med veilederen min og gjort noen avtaler på de få timene jeg har vært her. Nå skal jeg tilbake til byen for å gjøre noen ærend før jeg skal jobbe litt igjen, pluss en kaffe med min franske venn.

Er ikke så mye å fortelle i dag. Var på en forestilling hvor de drev med strupesang og trommedans. Det var noen jenter og en mann som kom fra Nunavut og Nunavik som hadde et lite show på Katuaq. Det var ikke så halvgæærnt. Interessant og underholdende. Edutainment!

Vel, jeg skal pøve å rekke en buss!

Snakkes snarest!

PS. Dette er tiden hvor musikere skal intervjues! Hellz yezz!

Nuuk Festival... dude!

I går var jeg på Nuuk Festival. Eller, festival og festival. Det var en veldig lang konsert med en gjeng damer som skiftet på å synge, mens det samme bandet spilte hele tiden. Slik holdt de på i 4 timer, kun avbrutt av en liten pause hvor det kom 4 canadiske jenter inn på scenen og sang strupesanger. Dette var tydeligvis ekstremt populært, for publikum jublet som besatte. Jubelen ble ikke mindre da en grønlender med en ekstrem stor tromme kom inn på scenen. Han hadde på seg den tradisjonelle hvite anorakken, som grønlendere bruker på spesielle andledninger. Det kan vel sammenlignes med den norsk bunaden. Han hamret på trommen mens jentene sang. Det var fint nok det, men for det meste handlet det om disse 7 damene som sang både grønlandske og engelske sanger. Nå skal det sies at de grønlandske slagerne.. jeg antar det var slagere, for publikum jublet og sang med. For mitt vedkommede var det interessant. 

Så der sto jeg da.. litt bak i lokalet, men notatblokken i den ene handa og en tuborg i den andre. Noterte litt av og til, mens småfulle folk vandret forbi meg. Det var i grunn og bunn akkurat om å være på Døgnvill eller noe slikt. Musikken var kanskje ikke like bra (smak og behag!), men det var kult nok. Hva prosjektet mitt angår, så var det interessant. Det var jobb og kos!

Meeeen, det aller morsomste var når en kar kom bort å hilste på meg. For å gjøre det klinkende klart! Han var laaaangt fra edru! Han jobber på en kafe som heter Barista. Det er her jeg kan bruke min egen PC på internett.. i hvert fall frem til i morgen kveld. Da går tiden min ut. Uansett, han har da selvfølgelig lagt merke til at jeg har vært der hver eneste dag denne uken. Han ga meg til og med en gratis kaffe på tirsdag. Bra mann! Nuvel, i går var han som sagt ikke helt 100 prosent. Han kom bort til meg og ga meg en klem. Så begynte han å snakke engelsk til meg.. greit nok det. Det som var morsomt var måten han snakket engelsk på. Han hørtes ut som Cody i Step by step. "You know, I like that you come to our little coffee house everyday dude!" "Its like.. sooo cool dude!". Ok..så hørtes han mer ut som en blanding av Cody og Paris Hilton, men dere skjønner tegninga. Så skulle han selvfølgelig forklare hva konserten var. Det gjorde han ved å konstatere det åpnenbare. "This is.. like.. a greenlandic concert.. you know". Så var det en pause før han sa.. "Dude". Dette fortsatte  i noen minutter før han ga meg en ny klem og forsvant inn i folkemengden. Men fortvil ikke.. dette var ikke det siste jeg så av han denne kvelden. Femten minutter etter dette kom han til baren. Jeg hadde nettopp kjøpt meg en tuborg og han skulle absolutt kjøpe den til meg. Jeg prøvde å forklare at jeg akkurat hadde kjøpt den, så han var for sent ute. Dette stoppe han ikke.. så langt der i fra. Han kjøpte da en øl til seg selv.. betalte med store penger.. fikk smått tilbake.. og ga meg de 40 kronene som en øl kostet. På den måten klarte han å betale for tuborgen min. Den lille sniken! Ikke at jeg klager da. Jeg prøvde å nekte høflig, men han ga seg ikke. Jeg måtte bare ta i mot pengene. Etter dette lovet han meg en gratis kaffe neste gang han jobbet. "I will give you a free coffee dude". Så sa han noe jeg ikke forsto, men rett før han gikk sa han: "I love you dude!". Litt skremmende, men også morsomt. Etter dette så jeg resten av konserten, tok noen notater før jeg tuslet hjem under en stjerneklar himmel pyntet med et svakt nordlys. Nesten som å være hjemme.

Vel, det var dagens ord. Nå skal jeg hjem å skrive ferdig notatene før jeg skal på et danseshow klokken 1900. Temaet er Det Gamle Grønland. Me like!

Snakkes snarest!

Dagens ungdom!

Jeg bare lurer, men hva i alle dager er det med ungdommene her. Jeg sier ikke at de er rare, men det virker som klesstilen deres følger et vist mønster. La meg elaborere hva dette sosiale fenomen går ut på.. eller, rettere sagt, hva jeg har sett.

*Renske halsen*

De barna som er under ti år har på seg klær som mannen i gata vil omtale som normalt. De løper rundt med skitne bukser, lue og votter, røde allværsjakker osv. På føttene har de som regel støvler og lignende. Dette er klær som passer fint til å løpe rundt i søledammer og snø som er over gjennomsnittet nedsølet med asfalt og sneiper med gamle menns spyttklyser fremdeles hengende på. Og ja.. det er ikke så uvanlig å se barn velte seg i dette samtidig som de skriker ut et jubelbrus, som om de har funnet en kasse snop ved enden av regnbuen. Ved siden av dem står foreldrene og ler, mens de snakker om hvilken danske de skal klinke ned senere på dagen. Det er en lykkelig scene med andre ord.. en vakker blanding av barnets lekende vesen sammen med en dråpe etnisk vold. Nydelig!

Vel, når barnet fyller ti år skjer det en radikal forandring. Denne forandringen vedholder helt til fylte 18 år. Dette er hva jeg har observert i hvert fall. Uansett, når barnet fyller 10 år, så blir det tilsynelatende til en rapper. Så og si ALLE som befinner seg i denne aldersgruppen går med klær som selveste 50 Øre ville misunt (bra vits? njet!). Samtlige går med tunge gullsmykker. De er så store at hvis de falt i en av sølepyttene som er utenfor her, så ville de gått en våt og skitten død i møte. Det er ingen spøk! 10 cm med vann hadde vært mer enn nok! Vi snakker med andre ord om sæggebukser, altfor store hettegenserem solbriller selv om det er snøstorm ute og et kult sjal på hodet. Ja, jeg kaller det for sjal! Dealt with it! Jeg er ikke så hip at jeg husker hva det egentlig heter. I tillegg til dette kaller de hverandre for niggaz og gangstah! Når de hilser, så gir de hverandre en "klem". De fører skuldrene sine mot hverandre, slik at de så vidt rører hverandre, samtidig som de slår hverandre på ryggen. Hardt, men ikke for hardt. Det er akkurat slik dere har satt gangstere i ghettoen hilser på hverandre i filmer. Nå innser jeg selvfølgelig at vi også ser dette i Tromsø, men der er det i hvert fall noen som går kledt som meg og deg. Her er derimot alle rappere. I tillegg har de bling bling så det holder. Vi snakker om metroseksuelle rappere. Det kan se slik ut. Er det bare meg, eller er det en kombinasjon som ikke klinger. Vel, slik er det her. Fett nok.. 

Samtidig som disse unge 50 cent lookalikes løper rundt i gatene står de eldre og hytter med nevene. Hyttingen er så intens at både handleposer og gåstoler rister. Det er rett før de tilkaller isbjørner og seler i sin kamp mot den vestlige klesmotens inntog i Nuuk. Gudene vet at det er nok av bilder hvor seler og isbjørner er hovedmotivet.. da skal det vel bare mangle at noen eldre har en spesiell tilknytning til disse dyren, og kan mane dem fram når Eminem og 50 Cent spankulerer ned gaten med gullsmykkene hengende under skosålene. Yes!

Nuvel, jeg skal ikke bry dere med ungdommens klesmoter her i Nuuk. Jeg ville bare gi et lite innsyn i det urbane livet her i Nuuk, som er blandet sammen med det tradisjonelle Grønland. Det er en rar kombinasjon.. samtidig som det vakkert på sin egen spesielle måte.

*Snufs*

Snakkes snarest!