Da er det klart. Dette er mitt siste blogginnlegg fra Grønland.. for denne gang. Det som er bra med akkurat det, er at jeg slipper å sitte på denne internettkafeen sammen med en gjeng hormonelle og bråkete ungdommer. Jaja, jeg vet at jeg skal vøre onkel i sommer.. så bråk og lek slipper jeg ikke unna. Har en del onkeltid å ta igjen. Det blir fint!
Nåh, i går hadde jeg mitt siste intervju. Det var med en billekunstner, eller egentlig en multikunstner. En fantastisk behagelig person! Jeg kan ikke forestille meg at han har noen uvenner i det hele tatt. Hvis det er noen som ikke liker han, da har de følelsesmessig tilbakestående. I tillegg til å være en snill person, så er han også veldig smart. Jeg fikk masse informasjon på de to timene vi snakket. Han bekreftet også en del av det jeg allerede har samlet inn. Så alt i alt var det et bra møte. På toppen av det hele fikk jeg kaffe. Hoh! Fantastisk!
Jeg skal på tampen nevne noe antropologisk. For noen uker siden var jeg på åpningen av en kunstutstilling. Der skjedde det et fenomen som ligner litt på potlatch. Hvis det er noen som ikke vet hva det er, så driter jeg litt i det. Finn fra en grunnbok i antropologi! Det omhandlet i hvert fall bruk av materielle gjenstander, hvor kunstneren kastet ting til publikum. Jeg skjænte INGENTING når det skjedde. Plutselig var luften full av ting, så var de på bakken. Dette førte igjen til at alle folkene også la på bakken.. kravlende etter disse tingene som ble kastet, med et stort smil rundt munnen. Jeg ble så forfjamset at jeg ikke klarte å skrive noen notater til det en gang. Folkene sto, og i det neste øyeblikket var alle som en på alle fire. Galskap. Det er en gammel grønlandsk tradisjon, som blant annet handler om å dele sin glede med andre mennesker. Det kalles for bagga. Var hyggelig å oppleve det også, selv om jeg ikke skjønte en pøkk da det skjedde. Det var såååå urfolkaktig ass!
Nå skal jeg tilbake til rommet mitt for å vaske over gulvet før jeg skal presse i meg noen timers søvn. Jeg skal stå opp på et ukristelig tidspunkt. At fly i det hele tatt går så tidlig om morgenen er utrulig. Man skulle tru at det fantes lover mot slikt. Jeg er helt sikker på at det finnes lover mot slikt. Air Greenland bare velger å overse dem. Er det rart kabinfolket har truet med streik!
Vel., det har vært et fint opphold. Jeg har lært masse, men har ikke minst truffet masse bra mennesker, som jeg håper jeg ser igjen! Det er fremdeles mange jeg har lyst til å treffe, og det er garantert mer å lære. Det får vente til neste gang. Men vi har tross alt dette fantastisk internettet hvor aman kan kontakte folk, hente informasjon... etc, men nok om det. It´s been a good one! Kalaallit Nunaat.. takuss! Norge.. takuliv!
PS. Det er VARMT og VINDSTILLE ute! Verden står ikke til påske.
Snakkes snarest!
onsdag 8. juli 2009
mandag 6. juli 2009
begynnelsen på slutten.. for å si det dramatisk
Dette blir sannsynligvis det nest siste blogginnlegget mitt fra Grønland (for denne gang?). men det skal jeg ikke dvele ved. Som dere husker, så snakket jeg om at jeg skulle møte noen rappere sist gang. Vel, jeg fant fram og jeg møtte dem. Når jeg nærmet meg deres lille øvningslokale var det et ansikt som dukket fram i et vindu. Er det du som er Kai Arne? Jeg nikket og ble deretter vist til inngangsdøren. Velkommen. Vi har ventet på deg. Vi trykte hverandre i hånden og gikk inn i noe som kan omtales som et kombinert øvings -og festlokale. Man si at det var intrumenter og festlige elementer i en vakker symfoni. Jeg hilste så på to middelaldrende menn, pluss en kis som lignet på Marilyn Manson. Så skummel ut, men veeeldig stille og hyggelig. Etter de sedvanlige høflighetsfrasene begynte vi å snakke. De fortalte om musikk, identitet, språk, danskevreden som eksisterte på 70-tallet, samt noe heftige røverhistorier. Man kan vel si at denne kvelden besto av edutainment... hvis det er noe som heter det. Hvis ikke tar jeg herved patent. La oss håpe at jeg ikke får en plagiatsak på ræva.
Uansett, det ble fordelt historier og lystig drikke. Lystig er vel noe jeg kan karakterisere denne gjengen som, uten at jeg vil fordype det noe nærmere. Dere kan legge to og to sammen selv. Lystige.
Jeg har etter det skrevet ned noen notater og gått i en konstant tilstand av noia fordi det var snakk om flystreik. Det var liksom alt som manglet. Hoh! Den siste informasjonen sier at konflikten ble utsatt i to uker. Hurra! Altså, hurra hvis de ikke plutselig bestemmer seg for å streike på tross av de bestemmelser som er gjort. Hvis det skjer fosvinner de billettpengene og jeg må nøye med med et Dash-8 fly med Iceland Air. Ikke like behagelig som en Airbus. Uansett dette, så velger jeg å utbryte et midlertidig hurra.
I går og i dag har jeg snakket med en dansk antropolog som har bodd her i 30 år.. ca, og som har vært veileider for en som jobber på Institutt for Antropologi på Universitetet i Tromsø. Om jeg kjenner henne han var veileder for? Jepp! Liten verden asssss! I morgen skal jeg snakke med en billedkunstner, noe som sannsynligvis blir mitt siste intervju i Grønland (for denne gang?). Han skal visstnok være en meget smart fyr, så det gleder jeg meg til. Etter det må jeg vel sånn smått begynne å pakke og vaske. Jeg skal vaske SELV om det så ut som et rottehull nå jeg kom (ja, jeg innser ironien i at jeg aldri har vært i et faktisk rottehull før.. men jeg tar meg denne kunstneriske og metaforiske friheten). Jeg er vel alt for godt oppdratt. Men men, det var nok for denne gang. Nå skal jeg ut i sommerkulda igjen. Ta en kopp kaffe med en grønlender som heter Ulrik (!).
Snakkes snarest!
Uansett, det ble fordelt historier og lystig drikke. Lystig er vel noe jeg kan karakterisere denne gjengen som, uten at jeg vil fordype det noe nærmere. Dere kan legge to og to sammen selv. Lystige.
Jeg har etter det skrevet ned noen notater og gått i en konstant tilstand av noia fordi det var snakk om flystreik. Det var liksom alt som manglet. Hoh! Den siste informasjonen sier at konflikten ble utsatt i to uker. Hurra! Altså, hurra hvis de ikke plutselig bestemmer seg for å streike på tross av de bestemmelser som er gjort. Hvis det skjer fosvinner de billettpengene og jeg må nøye med med et Dash-8 fly med Iceland Air. Ikke like behagelig som en Airbus. Uansett dette, så velger jeg å utbryte et midlertidig hurra.
I går og i dag har jeg snakket med en dansk antropolog som har bodd her i 30 år.. ca, og som har vært veileider for en som jobber på Institutt for Antropologi på Universitetet i Tromsø. Om jeg kjenner henne han var veileder for? Jepp! Liten verden asssss! I morgen skal jeg snakke med en billedkunstner, noe som sannsynligvis blir mitt siste intervju i Grønland (for denne gang?). Han skal visstnok være en meget smart fyr, så det gleder jeg meg til. Etter det må jeg vel sånn smått begynne å pakke og vaske. Jeg skal vaske SELV om det så ut som et rottehull nå jeg kom (ja, jeg innser ironien i at jeg aldri har vært i et faktisk rottehull før.. men jeg tar meg denne kunstneriske og metaforiske friheten). Jeg er vel alt for godt oppdratt. Men men, det var nok for denne gang. Nå skal jeg ut i sommerkulda igjen. Ta en kopp kaffe med en grønlender som heter Ulrik (!).
Snakkes snarest!
fredag 3. juli 2009
En hjemmekjær mann på tur
Nå er det jaggu min trusesprettert ikke lenge til jeg skal dra hjem. Jeg er inne i min siste uke i Nuuk. Jeg skal innrømme at jeg ser frem til å komme hjem.. ikke fordi det ikke er bra her, men fordi jeg er liiiiitt for glad i Nord-Norge. Så skal jeg også innrømme at jeg begynner å bli litt lei denne byen. Det er jo ikke veiforbindelse mellom byene, så skal jeg til en annen by må jeg betale en liten formue i flybilletter. DET skjer ikke! Det er bra mennesker her, men byen begynner å gå meg litt på nervene. Høres jeg bitter ut nå? Tjah, kanskje litt... men det er også meningen. Det er imaget mitt. Jeg er en liten, skallet og stresset bitter mann. And thats the way it´s supposed to be! It´s the bling in the shit!
Men tilbake til min nært forestående hjemkomst. Det jeg ser mest frem til er de siste 400 metrene når man passerer Pettergården og ned mot avkjøringen vår på Fagerhaug. Hoh! Det kommer til å bli fint. Vet ikke hvorfor jeg ser frem til akkurat det, men det spiller egentlig ingen rolle. Nå høres jeg veldig lokalromantisk ut, men det er vel kanskje det jeg er. Vel, jeg burde kanskje holde opp med denne hjemreiserablingen før både den ene og den andre får en tåre i øynene.
Denne uken har jeg gjort tre intervjuer. To multikunstnere og en musiker. På søndag venter en dansk antropolog. I morgen skal jeg kanskje møte en rapper... tydeligvis Grønlands første rapper. Den eneste utfordringen er å finne frem til stedet hvor de skal øve. Jeg har ikke den fjerneste anelse på hvor det er. Alt jeg vet, er at det skal ligge i sentrum et sted. Jeg må bare passe på at jeg ikke havner på en pub med danske håndverkere og gamle grønlandske travere. Jeg trur ikke det er en gjeng jeg akkurat passer som hånd i hanske.. for å si det på den måten. Store håndtverkere med alkohyler + Ulriksen Junior lukter fare.. FARE!! Derfor må jeg snike meg forsiktig rundt i Nuuks gater.. og spørre hvor jeg kan finne en gjeng rappere som øver. Et underlig spørsmål.. men, jeg er tross alt en (semi)antropolog. Å stille underlige spørsmål er det jeg gjør.
Neste uke består av en kunstner på mandag og en musiker på tirsdag. Stress? Tjah.. på en måte, men det er siste kraftanstrengelse. Det blir sikkert mer kos enn stress uansett. Alt vi gjør er å snakke og drikke kaffe. Fett? Fett! Det blir fett så lenge jeg ikke havner i en pub full av danske, store håndtverkere. Det er min største frykt på tampen av oppholdet mitt.
Nå skal jeg snart ut i sommerkulden igjen... blant de sandal -og kjolekledde grønlenderne. De hiver på seg sommerklærne så snart det er en blå flekk i skydekket. Folk oppfører seg som om vi skulle vært i Hellas.. crazy shit. De går bananas på grunn av en sprekk i skydekket. Det er 4 varmegrader, men man SKAL ha sommer.. koste hva det koste vil. Jeg vil anta lungebetennelse er en slik pris. Jaja.. smak og behag. Det er vel ikke en sommer uten den vanlige lungebetennelsen. Jeg skal i hvert fall trekke kragen godt opp, fyre på noen hansker og vandre hjemover. Notatskriving og film venter.
Snakkes snarest!
Men tilbake til min nært forestående hjemkomst. Det jeg ser mest frem til er de siste 400 metrene når man passerer Pettergården og ned mot avkjøringen vår på Fagerhaug. Hoh! Det kommer til å bli fint. Vet ikke hvorfor jeg ser frem til akkurat det, men det spiller egentlig ingen rolle. Nå høres jeg veldig lokalromantisk ut, men det er vel kanskje det jeg er. Vel, jeg burde kanskje holde opp med denne hjemreiserablingen før både den ene og den andre får en tåre i øynene.
Denne uken har jeg gjort tre intervjuer. To multikunstnere og en musiker. På søndag venter en dansk antropolog. I morgen skal jeg kanskje møte en rapper... tydeligvis Grønlands første rapper. Den eneste utfordringen er å finne frem til stedet hvor de skal øve. Jeg har ikke den fjerneste anelse på hvor det er. Alt jeg vet, er at det skal ligge i sentrum et sted. Jeg må bare passe på at jeg ikke havner på en pub med danske håndverkere og gamle grønlandske travere. Jeg trur ikke det er en gjeng jeg akkurat passer som hånd i hanske.. for å si det på den måten. Store håndtverkere med alkohyler + Ulriksen Junior lukter fare.. FARE!! Derfor må jeg snike meg forsiktig rundt i Nuuks gater.. og spørre hvor jeg kan finne en gjeng rappere som øver. Et underlig spørsmål.. men, jeg er tross alt en (semi)antropolog. Å stille underlige spørsmål er det jeg gjør.
Neste uke består av en kunstner på mandag og en musiker på tirsdag. Stress? Tjah.. på en måte, men det er siste kraftanstrengelse. Det blir sikkert mer kos enn stress uansett. Alt vi gjør er å snakke og drikke kaffe. Fett? Fett! Det blir fett så lenge jeg ikke havner i en pub full av danske, store håndtverkere. Det er min største frykt på tampen av oppholdet mitt.
Nå skal jeg snart ut i sommerkulden igjen... blant de sandal -og kjolekledde grønlenderne. De hiver på seg sommerklærne så snart det er en blå flekk i skydekket. Folk oppfører seg som om vi skulle vært i Hellas.. crazy shit. De går bananas på grunn av en sprekk i skydekket. Det er 4 varmegrader, men man SKAL ha sommer.. koste hva det koste vil. Jeg vil anta lungebetennelse er en slik pris. Jaja.. smak og behag. Det er vel ikke en sommer uten den vanlige lungebetennelsen. Jeg skal i hvert fall trekke kragen godt opp, fyre på noen hansker og vandre hjemover. Notatskriving og film venter.
Snakkes snarest!
tirsdag 30. juni 2009
Flokker
Først og fremst: takk for alle bursdagsgratulasjoner. De lyste opp en dag som ellers var preget av regn og vind med storm i kastene. Oi! Der var jeg både dyp og sentimantal på samme tid. Dte var ikke meningen. Dagen var fin den.. og ble toppen av danske pølsesnabber, eller hva de nå kalles. Pølser bakt inn i brød i hvert fall.
Uansett, jeg feiret dagen med å gjøre et intervju med en multikunstner. Vi drakk kaffe og snakket om kunst, identitet, språk og slike sexy ting. Identitet og kunst.. it´s like totally hot man! Nerd? You bet I am!
Nuvel, mens vi satt der, hørte jeg til min store overraskelse en gruppe nordmenn. De bare var der. Plutselig! Skjønner ikke hver de kom fra. Jeg fant senere ut at de var i Grønland for å delta på noen orienteringsløp. Er dere like forvirret som meg? Da har de løpt mellom isflak og ugress.. ikke så mye å orientere seg igjennom. Jaja, smak og behag. Hun jeg snakket med har for øvrig laget en statue som heter Seler i flokk. Den står på den nye selvstyreplassen her i byen. Mens vi snakket kunne jeg ikke la være å le litt for meg selv, for rett ved siden av oss satt det jaggu nordmenn i flokk. Tørr humor? Don´t hate me because I have humor!
Hun jeg intervjuet har opplevd noen drøye ting i sin barndom.. ting som er knyttet til den vreden mot det danske, som virkelig hadde noe av sitt høydepunkt på 70-tallet. Hva hun sa kan jeg selvfølgelig ikke gjengi her. Så jeg bare legger ut denne cliffhangeren, som det heter på TV-språket, og lar det bli med det.
Jeg skal tydeligvis figurere i en slags dokumentarfilm som noen lager her. Det er bare på amatørbasis riktignok. Dum som jeg er, så sa jeg ja til å være med. Den handler om utenlandske folk som har oppholdt seg i Nuuk. De skal filme meg mens jeg skriver! Jeez! Så spennendeeee!! Man kan ikke alltid si at antropologisk arbeid er en eske full av sinnsykt overraskelser. Det er mye skriving... men hvis det er det de vil ha, så skal de får det også.
Jeg har også hatt et nytt intervju i dag, og burde egentlig vært hjemme å skrevet på det, istedenfor å sitte blant masse svette og høylytte ungdommer for å oppdatere bloggen min. Hun jeg snakket med i dag, når du ringte Cato (og jeg hadde faktisk lite batteri), er vel den mest profilerte kunstneren her. Hun har veeeldig klare meninger om identitet og språk. En fantastisk informasjonskilde.,, pluss en kilde til kaffe og kake. Tenker jeg matpragmatisk når jeg velger ut intervjupersoner? Hellz yezz!
Vel, jeg MÅ dra for å skrive nå.
Vi snakkes snarest!
Uansett, jeg feiret dagen med å gjøre et intervju med en multikunstner. Vi drakk kaffe og snakket om kunst, identitet, språk og slike sexy ting. Identitet og kunst.. it´s like totally hot man! Nerd? You bet I am!
Nuvel, mens vi satt der, hørte jeg til min store overraskelse en gruppe nordmenn. De bare var der. Plutselig! Skjønner ikke hver de kom fra. Jeg fant senere ut at de var i Grønland for å delta på noen orienteringsløp. Er dere like forvirret som meg? Da har de løpt mellom isflak og ugress.. ikke så mye å orientere seg igjennom. Jaja, smak og behag. Hun jeg snakket med har for øvrig laget en statue som heter Seler i flokk. Den står på den nye selvstyreplassen her i byen. Mens vi snakket kunne jeg ikke la være å le litt for meg selv, for rett ved siden av oss satt det jaggu nordmenn i flokk. Tørr humor? Don´t hate me because I have humor!
Hun jeg intervjuet har opplevd noen drøye ting i sin barndom.. ting som er knyttet til den vreden mot det danske, som virkelig hadde noe av sitt høydepunkt på 70-tallet. Hva hun sa kan jeg selvfølgelig ikke gjengi her. Så jeg bare legger ut denne cliffhangeren, som det heter på TV-språket, og lar det bli med det.
Jeg skal tydeligvis figurere i en slags dokumentarfilm som noen lager her. Det er bare på amatørbasis riktignok. Dum som jeg er, så sa jeg ja til å være med. Den handler om utenlandske folk som har oppholdt seg i Nuuk. De skal filme meg mens jeg skriver! Jeez! Så spennendeeee!! Man kan ikke alltid si at antropologisk arbeid er en eske full av sinnsykt overraskelser. Det er mye skriving... men hvis det er det de vil ha, så skal de får det også.
Jeg har også hatt et nytt intervju i dag, og burde egentlig vært hjemme å skrevet på det, istedenfor å sitte blant masse svette og høylytte ungdommer for å oppdatere bloggen min. Hun jeg snakket med i dag, når du ringte Cato (og jeg hadde faktisk lite batteri), er vel den mest profilerte kunstneren her. Hun har veeeldig klare meninger om identitet og språk. En fantastisk informasjonskilde.,, pluss en kilde til kaffe og kake. Tenker jeg matpragmatisk når jeg velger ut intervjupersoner? Hellz yezz!
Vel, jeg MÅ dra for å skrive nå.
Vi snakkes snarest!
lørdag 27. juni 2009
Klemmende Grønland
Da var det klart med en ny oppdatering fra det Helge Ingstad kalte for landet under polarstjernen. Jeg kan begynne med en episode jeg glemte å nevne fra selvstyrehelgen. Dette skjedde på konserten lørdag 20 juni. Jeg sto framme ved scenen og ante fred og ingen sannsynlig fare, da en grønlender ga meg en mildt sagt overraskende klem. Han sa noe på grønlandsk til meg, hvorpå jeg så meg nødt til å rope NORSK inn i øret på han. Dette skjønte han tydeligvis ikke, eller så hadde jeg uten å ane det sagt party on på grønlandsk, for han smilte et ekstremt stort smil og ga meg en ny klem. Hyggelig det. Etter at sangen var ferdig så han og kompisen på meg med noen mistenksomme blikk. Han hadde altså ikke skjønt at jeg var norsk. De sa derfor: Islandsk? Jeg svarte, som sant er, at jeg er norsk. Da fikk jeg noen nye mistenksomme blikk, som om jeg skulle vært en spion for den danske regjeringen eller noe. Etter noen sekunder hvor de utvekslet noen ord på grønlandsk stilte de meg et nytt spørsmål: Fuck Denmark? Jeg svarte fuck Denmark.. da sprakk ansiktene deres ut i et stort smil med et påfølgende jubelrop: YES! FUCK DeNMARK!! Da fikk jeg atter en gang en av de, nå velkjente, grønlandske klemmene. Denne var litt mer intens og hardere enn den første. Nuvel.. jeg fikk meg to nye venner.. for akkurat den kvelden i hvert fall.
Siden sist har jeg vært på en utstilling av en anerkjent grønlandsk kunstner. Hun har en utstilling av brev fra folk i Grønland, hvor de sier hva det nye selvstyret betyr for dem. En spesiell utstilling med andre ord. Om det er et kulturarrangement som tiltaler antropologen i Ulriksen Junior? Eh.. ja, det kan man trygt si. Der var også halve kultureliten her i byen og i Grønland. Det betyr at nesten alle mine grønlandske venner og informanter var der. Det ble med andre ord to timer med håndtrykk.. og enda mer klemming. Klemz, koz og nuzz! Så var det selvfølgelig også noen standerdhilsninger på folk man ikke kjenner så godt: "Hei! Hvordan går det? Så bra!... eh, jah.. såeh.. det er storm ute". Dokker fatte skissa. En pluss med å møte mindre bekjente bekjente, er at klemmingen er mindre intens. Mistforstå meg rett.. jeg er for klemming, men når man har klemmet 15 personer på 30 minutter, da begynner man å føle en viss motstand hva denne kroppslige hilsningen angår. Godt jeg ikke er fransk, for å si det slik.
Jepp! Men nå skal jeg kontakte folk jeg har lyst å snakke med til uke! Liten tid igjen.. vil gjøre mest mulig. Tvangstanker.. ja, men gode som sådan!
Snakkes snarest!
Siden sist har jeg vært på en utstilling av en anerkjent grønlandsk kunstner. Hun har en utstilling av brev fra folk i Grønland, hvor de sier hva det nye selvstyret betyr for dem. En spesiell utstilling med andre ord. Om det er et kulturarrangement som tiltaler antropologen i Ulriksen Junior? Eh.. ja, det kan man trygt si. Der var også halve kultureliten her i byen og i Grønland. Det betyr at nesten alle mine grønlandske venner og informanter var der. Det ble med andre ord to timer med håndtrykk.. og enda mer klemming. Klemz, koz og nuzz! Så var det selvfølgelig også noen standerdhilsninger på folk man ikke kjenner så godt: "Hei! Hvordan går det? Så bra!... eh, jah.. såeh.. det er storm ute". Dokker fatte skissa. En pluss med å møte mindre bekjente bekjente, er at klemmingen er mindre intens. Mistforstå meg rett.. jeg er for klemming, men når man har klemmet 15 personer på 30 minutter, da begynner man å føle en viss motstand hva denne kroppslige hilsningen angår. Godt jeg ikke er fransk, for å si det slik.
Jepp! Men nå skal jeg kontakte folk jeg har lyst å snakke med til uke! Liten tid igjen.. vil gjøre mest mulig. Tvangstanker.. ja, men gode som sådan!
Snakkes snarest!
onsdag 24. juni 2009
Tørr oppdatering
I går og i dag.. bare skriving!
Ikke noe mer å fortelle. Vi satser på at det skjer mer i morgen. Nå må jeg gå på en kafe. Trenger kaffe like mye som mye trenger mer.
Snakkes snarest!
Ikke noe mer å fortelle. Vi satser på at det skjer mer i morgen. Nå må jeg gå på en kafe. Trenger kaffe like mye som mye trenger mer.
Snakkes snarest!
mandag 22. juni 2009
Ukjente kjentfolk og pilluarit
Så.. denne helgen har vært innholdsrik. På fredag var det arrangert to konserter i anledning innføringen av Selvstyret. Her var det først en kis som sang noe r&b. Det var kun han og hans gitar. Først, så vil jeg si at jeg er helt for kombinasjonen med mann, gitar og barkrakk, men da MÅ tekstene holde mål, noe som ikke kan sies var tilfelle ved denne anledningen. Jeg siterer (med et innslag av kunstnerisk frihet): Girl! mmmmm! You´re si fine! mmmm! Give me your digits girl! uuuu! Jeg mener.. come on! Man kan da gjøre en karriere uten å høres ut som en dårlig versjon av Backstreet Boys! Tru det eller ei, man hører faktisk på teksten.. hvis man ser bort fra de to 15 år gamle jenten som satt ved siden av meg. De hylte noe infernalsk til denne gutten med gitaren. Tekstene gikk vel rett i hjertet på dem også.. pluss litt hit og dit, for å si det på den måten. For min egen del, så gikk tekstene rett dit sole absolutt ikke skinner.. med mindre man virkelig gjør en innsats for å få det til.
Den neste artisten var ei grønlandsk jente med band. Hun var ekstemt flink.. synes nå jeg. tydeligvis resten av publikum også. Hun var en grønlandsk versjon av Tracy Chapman, men med litt mer swong i tekstene. De handlet om enkle ting i hverdagen, beskrevet på en kul måte. We like! Ja! Musikken.. få hodene deres opp av rennestenen! Hmf.. folk altså! Konsertene ble etterfulgt av en avkjølt drikk på en av byens brune buler. Det var fylt av smilende folk.
Neste dag var det klart for en ny markering av selvstyret. Nemlig Ice Cool Concert. Det er ikke så mye å fortelle fra denne konserten. Det var bare mange grønlandske artister som spilte skjorta av seg.. noe en gjorde.. bokstavelig talt. Det verste er at jeg kjenner mannen. Jaja, fikk en ny mobbemulighet, og det er alltid bra. Forresten.. det VAR noe som skjedde den kvelden, noe som vil gi alle de som mener jeg sitter mye på lesesalen blod på tann. Hurra.. eeh. Uansett, midt under konserten kom det en grønlandsk mann bort til meg og spurte: Kommer ikke du fra Tromsø? Jeg svarte, som nesten sant er, at det gjorde jeg. Han sa at han hadde sett meg på lesesalen, eller UB, på universitet. Jeg har alldri sett denne mannen før i hele mitt liv, men han har tydeligvis sett min blankpolerte isse på univeristetsbiblioteket mer enn hva sunt er. Hm.. verden er liten, eller så er det Tromsø og Grønland som er liten. Sistnevnte er kanskje mer sannsynlig enn noe annet. Jaja, jeg har vel kanskje fått meg en ny venn når jeg kommer tilbake til Tromsø igjen. Urfett.. som ungdommen sier.
Søndagen var altså den store dagen. Det var Grønalnds nasjonaldag og de fikk innført selvstyre. Dronning Margrethe overlverte endelig selvstyreloven over til Grønland med sin smått mosebelagte og skjelvende hånd. Vi ropte alle så tre ganger hurra, etterfulgt av applaus... mens vi lo innvendig av Prins Henriks bittre fremtoning. Buhuu.. jeg blir ikke tiltalt som konge! Kongelig bitter er han i hvert fall! Hah!
Huff.. nå begynner jeg ¨å kjefte på den danske kongefamilien.. da er det på tide å logge seg av. Jeg skal løpe ut i solen med flagrende armer. Før det skjer skaæ jeg komme med en fun fact. Den første gangen jeg ble solbrent på hodet i år, var på polarøya Grønland. Fiffi.
Snakkes snarest!
PS. Grønland.. pilluarit!
Den neste artisten var ei grønlandsk jente med band. Hun var ekstemt flink.. synes nå jeg. tydeligvis resten av publikum også. Hun var en grønlandsk versjon av Tracy Chapman, men med litt mer swong i tekstene. De handlet om enkle ting i hverdagen, beskrevet på en kul måte. We like! Ja! Musikken.. få hodene deres opp av rennestenen! Hmf.. folk altså! Konsertene ble etterfulgt av en avkjølt drikk på en av byens brune buler. Det var fylt av smilende folk.
Neste dag var det klart for en ny markering av selvstyret. Nemlig Ice Cool Concert. Det er ikke så mye å fortelle fra denne konserten. Det var bare mange grønlandske artister som spilte skjorta av seg.. noe en gjorde.. bokstavelig talt. Det verste er at jeg kjenner mannen. Jaja, fikk en ny mobbemulighet, og det er alltid bra. Forresten.. det VAR noe som skjedde den kvelden, noe som vil gi alle de som mener jeg sitter mye på lesesalen blod på tann. Hurra.. eeh. Uansett, midt under konserten kom det en grønlandsk mann bort til meg og spurte: Kommer ikke du fra Tromsø? Jeg svarte, som nesten sant er, at det gjorde jeg. Han sa at han hadde sett meg på lesesalen, eller UB, på universitet. Jeg har alldri sett denne mannen før i hele mitt liv, men han har tydeligvis sett min blankpolerte isse på univeristetsbiblioteket mer enn hva sunt er. Hm.. verden er liten, eller så er det Tromsø og Grønland som er liten. Sistnevnte er kanskje mer sannsynlig enn noe annet. Jaja, jeg har vel kanskje fått meg en ny venn når jeg kommer tilbake til Tromsø igjen. Urfett.. som ungdommen sier.
Søndagen var altså den store dagen. Det var Grønalnds nasjonaldag og de fikk innført selvstyre. Dronning Margrethe overlverte endelig selvstyreloven over til Grønland med sin smått mosebelagte og skjelvende hånd. Vi ropte alle så tre ganger hurra, etterfulgt av applaus... mens vi lo innvendig av Prins Henriks bittre fremtoning. Buhuu.. jeg blir ikke tiltalt som konge! Kongelig bitter er han i hvert fall! Hah!
Huff.. nå begynner jeg ¨å kjefte på den danske kongefamilien.. da er det på tide å logge seg av. Jeg skal løpe ut i solen med flagrende armer. Før det skjer skaæ jeg komme med en fun fact. Den første gangen jeg ble solbrent på hodet i år, var på polarøya Grønland. Fiffi.
Snakkes snarest!
PS. Grønland.. pilluarit!
Abonner på:
Innlegg (Atom)