Det var det.

Da er det klart. Dette er mitt siste blogginnlegg fra Grønland.. for denne gang. Det som er bra med akkurat det, er at jeg slipper å sitte på denne internettkafeen sammen med en gjeng hormonelle og bråkete ungdommer. Jaja, jeg vet at jeg skal vøre onkel i sommer.. så bråk og lek slipper jeg ikke unna. Har en del onkeltid å ta igjen. Det blir fint!

Nåh, i går hadde jeg mitt siste intervju. Det var med en billekunstner, eller egentlig en multikunstner. En fantastisk behagelig person! Jeg kan ikke forestille meg at han har noen uvenner i det hele tatt. Hvis det er noen som ikke liker han, da har de følelsesmessig tilbakestående. I tillegg til å være en snill person, så er han også veldig smart. Jeg fikk masse informasjon på de to timene vi snakket. Han bekreftet også en del av det jeg allerede har samlet inn. Så alt i alt var det et bra møte. På toppen av det hele fikk jeg kaffe. Hoh! Fantastisk!

Jeg skal på tampen nevne noe antropologisk. For noen uker siden var jeg på åpningen av en kunstutstilling. Der skjedde det et fenomen som ligner litt på potlatch. Hvis det er noen som ikke vet hva det er, så driter jeg litt i det. Finn fra en grunnbok i antropologi! Det omhandlet i hvert fall bruk av materielle gjenstander, hvor kunstneren kastet ting til publikum. Jeg skjænte INGENTING når det skjedde. Plutselig var luften full av ting, så var de på bakken. Dette førte igjen til at alle folkene også la på bakken.. kravlende etter disse tingene som ble kastet, med et stort smil rundt munnen. Jeg ble så forfjamset at jeg ikke klarte å skrive noen notater til det en gang. Folkene sto, og i det neste øyeblikket var alle som en på alle fire. Galskap. Det er en gammel grønlandsk tradisjon, som blant annet handler om å dele sin glede med andre mennesker. Det kalles for bagga. Var hyggelig å oppleve det også, selv om jeg ikke skjønte en pøkk da det skjedde. Det var såååå urfolkaktig ass!

Nå skal jeg tilbake til rommet mitt for å vaske over gulvet før jeg skal presse i meg noen timers søvn. Jeg skal stå opp på et ukristelig tidspunkt. At fly i det hele tatt går så tidlig om morgenen er utrulig. Man skulle tru at det fantes lover mot slikt. Jeg er helt sikker på at det finnes lover mot slikt. Air Greenland bare velger å overse dem. Er det rart kabinfolket har truet med streik!

Vel., det har vært et fint opphold. Jeg har lært masse, men har ikke minst truffet masse bra mennesker, som jeg håper jeg ser igjen! Det er fremdeles mange jeg har lyst til å treffe, og det er garantert mer å lære. Det får vente til neste gang. Men vi har tross alt dette fantastisk internettet hvor aman kan kontakte folk, hente informasjon... etc, men nok om det. It´s been a good one! Kalaallit Nunaat.. takuss! Norge.. takuliv!

PS. Det er VARMT og VINDSTILLE ute! Verden står ikke til påske.

Snakkes snarest!

begynnelsen på slutten.. for å si det dramatisk

Dette blir sannsynligvis det nest siste blogginnlegget mitt fra Grønland (for denne gang?). men det skal jeg ikke dvele ved. Som dere husker, så snakket jeg om at jeg skulle møte noen rappere sist gang. Vel, jeg fant fram og jeg møtte dem. Når jeg nærmet meg deres lille øvningslokale var det et ansikt som dukket fram i et vindu. Er det du som er Kai Arne? Jeg nikket og ble deretter vist til inngangsdøren. Velkommen. Vi har ventet på deg. Vi trykte hverandre i hånden og gikk inn i noe som kan omtales som et kombinert øvings -og festlokale. Man si at det var intrumenter og festlige elementer i en vakker symfoni. Jeg hilste så på to middelaldrende menn, pluss en kis som lignet på Marilyn Manson. Så skummel ut, men veeeldig stille og hyggelig. Etter de sedvanlige høflighetsfrasene begynte vi å snakke. De fortalte om musikk, identitet, språk, danskevreden som eksisterte på 70-tallet, samt noe heftige røverhistorier. Man kan vel si at denne kvelden besto av edutainment... hvis det er noe som heter det. Hvis ikke tar jeg herved patent. La oss håpe at jeg ikke får en plagiatsak på ræva.

Uansett, det ble fordelt historier og lystig drikke. Lystig er vel noe jeg kan karakterisere denne gjengen som, uten at jeg vil fordype det noe nærmere. Dere kan legge to og to sammen selv. Lystige.

Jeg har etter det skrevet ned noen notater og gått i en konstant tilstand av noia fordi det var snakk om flystreik. Det var liksom alt som manglet. Hoh! Den siste informasjonen sier at konflikten ble utsatt i to uker. Hurra! Altså, hurra hvis de ikke plutselig bestemmer seg for å streike på tross av de bestemmelser som er gjort. Hvis det skjer fosvinner de billettpengene og jeg må nøye med med et Dash-8 fly med Iceland Air. Ikke like behagelig som en Airbus. Uansett dette, så velger jeg å utbryte et midlertidig hurra.

I går og i dag har jeg snakket med en dansk antropolog som har bodd her i 30 år.. ca, og som har vært veileider for en som jobber på Institutt for Antropologi på Universitetet i Tromsø. Om jeg kjenner henne han var veileder for? Jepp! Liten verden asssss! I morgen skal jeg snakke med en billedkunstner, noe som sannsynligvis blir mitt siste intervju i Grønland (for denne gang?). Han skal visstnok være en meget smart fyr, så det gleder jeg meg til. Etter det må jeg vel sånn smått begynne å pakke og vaske. Jeg skal vaske SELV om det så ut som et rottehull nå jeg kom (ja, jeg innser ironien i at jeg aldri har vært i et faktisk rottehull før.. men jeg tar meg denne kunstneriske og metaforiske friheten). Jeg er vel alt for godt oppdratt. Men men, det var nok for denne gang. Nå skal jeg ut i sommerkulda igjen. Ta en kopp kaffe med en grønlender som heter Ulrik (!).

Snakkes snarest!

En hjemmekjær mann på tur

Nå er det jaggu min trusesprettert ikke lenge til jeg skal dra hjem. Jeg er inne i min siste uke i Nuuk. Jeg skal innrømme at jeg ser frem til å komme hjem.. ikke fordi det ikke er bra her, men fordi jeg er liiiiitt for glad i Nord-Norge. Så skal jeg også innrømme at jeg begynner å bli litt lei denne byen. Det er jo ikke veiforbindelse mellom byene, så skal jeg til en annen by må jeg betale en liten formue i flybilletter. DET skjer ikke! Det er bra mennesker her, men byen begynner å gå meg litt på nervene. Høres jeg bitter ut nå? Tjah, kanskje litt... men det er også meningen. Det er imaget mitt. Jeg er en liten, skallet og stresset bitter mann. And thats the way it´s supposed to be! It´s the bling in the shit!

Men tilbake til min nært forestående hjemkomst. Det jeg ser mest frem til er de siste 400 metrene når man passerer Pettergården og ned mot avkjøringen vår på Fagerhaug. Hoh! Det kommer til å bli fint. Vet ikke hvorfor jeg ser frem til akkurat det, men det spiller egentlig ingen rolle. Nå høres jeg veldig lokalromantisk ut, men det er vel kanskje det jeg er. Vel, jeg burde kanskje holde opp med denne hjemreiserablingen før både den ene og den andre får en tåre i øynene.

Denne uken har jeg gjort tre intervjuer. To multikunstnere og en musiker. På søndag venter en dansk antropolog. I morgen skal jeg kanskje møte en rapper... tydeligvis Grønlands første rapper. Den eneste utfordringen er å finne frem til stedet hvor de skal øve. Jeg har ikke den fjerneste anelse på hvor det er. Alt jeg vet, er at det skal ligge i sentrum et sted. Jeg må bare passe på at jeg ikke havner på en pub med danske håndverkere og gamle grønlandske travere. Jeg trur ikke det er en gjeng jeg akkurat passer som hånd i hanske.. for å si det på den måten. Store håndtverkere med alkohyler + Ulriksen Junior lukter fare.. FARE!! Derfor må jeg snike meg forsiktig rundt i Nuuks gater.. og spørre hvor jeg kan finne en gjeng rappere som øver. Et underlig spørsmål.. men, jeg er tross alt en (semi)antropolog. Å stille underlige spørsmål er det jeg gjør.

Neste uke består av en kunstner på mandag og en musiker på tirsdag. Stress? Tjah.. på en måte, men det er siste kraftanstrengelse. Det blir sikkert mer kos enn stress uansett. Alt vi gjør er å snakke og drikke kaffe. Fett? Fett! Det blir fett så lenge jeg ikke havner i en pub full av danske, store håndtverkere. Det er min største frykt på tampen av oppholdet mitt.

Nå skal jeg snart ut i sommerkulden igjen... blant de sandal -og kjolekledde grønlenderne. De hiver på seg sommerklærne så snart det er en blå flekk i skydekket. Folk oppfører seg som om vi skulle vært i Hellas.. crazy shit. De går bananas på grunn av en sprekk i skydekket. Det er 4 varmegrader, men man SKAL ha sommer.. koste hva det koste vil. Jeg vil anta lungebetennelse er en slik pris. Jaja.. smak og behag. Det er vel ikke en sommer uten den vanlige lungebetennelsen. Jeg skal i hvert fall trekke kragen godt opp, fyre på noen hansker og vandre hjemover. Notatskriving og film venter.

Snakkes snarest!

Flokker

Først og fremst: takk for alle bursdagsgratulasjoner. De lyste opp en dag som ellers var preget av regn og vind med storm i kastene. Oi! Der var jeg både dyp og sentimantal på samme tid. Dte var ikke meningen. Dagen var fin den.. og ble toppen av danske pølsesnabber, eller hva de nå kalles. Pølser bakt inn i brød i hvert fall.

Uansett, jeg feiret dagen med å gjøre et intervju med en multikunstner. Vi drakk kaffe og snakket om kunst, identitet, språk og slike sexy ting. Identitet og kunst.. it´s like totally hot man! Nerd? You bet I am!
Nuvel, mens vi satt der, hørte jeg til min store overraskelse en gruppe nordmenn. De bare var der. Plutselig! Skjønner ikke hver de kom fra. Jeg fant senere ut at de var i Grønland for å delta på noen orienteringsløp. Er dere like forvirret som meg? Da har de løpt mellom isflak og ugress.. ikke så mye å orientere seg igjennom. Jaja, smak og behag. Hun jeg snakket med har for øvrig laget en statue som heter Seler i flokk. Den står på den nye selvstyreplassen her i byen. Mens vi snakket kunne jeg ikke la være å le litt for meg selv, for rett ved siden av oss satt det jaggu nordmenn i flokk. Tørr humor? Don´t hate me because I have humor!

Hun jeg intervjuet har opplevd noen drøye ting i sin barndom.. ting som er knyttet til den vreden mot det danske, som virkelig hadde noe av sitt høydepunkt på 70-tallet. Hva hun sa kan jeg selvfølgelig ikke gjengi her. Så jeg bare legger ut denne cliffhangeren, som det heter på TV-språket, og lar det bli med det.

Jeg skal tydeligvis figurere i en slags dokumentarfilm som noen lager her. Det er bare på amatørbasis riktignok. Dum som jeg er, så sa jeg ja til å være med. Den handler om utenlandske folk som har oppholdt seg i Nuuk. De skal filme meg mens jeg skriver! Jeez! Så spennendeeee!! Man kan ikke alltid si at antropologisk arbeid er en eske full av sinnsykt overraskelser. Det er mye skriving... men hvis det er det de vil ha, så skal de får det også.

Jeg har også hatt et nytt intervju i dag, og burde egentlig vært hjemme å skrevet på det, istedenfor å sitte blant masse svette og høylytte ungdommer for å oppdatere bloggen min. Hun jeg snakket med i dag, når du ringte Cato (og jeg hadde faktisk lite batteri), er vel den mest profilerte kunstneren her. Hun har veeeldig klare meninger om identitet og språk. En fantastisk informasjonskilde.,, pluss en kilde til kaffe og kake. Tenker jeg matpragmatisk når jeg velger ut intervjupersoner? Hellz yezz!

Vel, jeg MÅ dra for å skrive nå.

Vi snakkes snarest!

Klemmende Grønland

Da var det klart med en ny oppdatering fra det Helge Ingstad kalte for landet under polarstjernen. Jeg kan begynne med en episode jeg glemte å nevne fra selvstyrehelgen. Dette skjedde på konserten lørdag 20 juni. Jeg sto framme ved scenen og ante fred og ingen sannsynlig fare, da en grønlender ga meg en mildt sagt overraskende klem. Han sa noe på grønlandsk til meg, hvorpå jeg så meg nødt til å rope NORSK inn i øret på han. Dette skjønte han tydeligvis ikke, eller så hadde jeg uten å ane det sagt party on på grønlandsk, for han smilte et ekstremt stort smil og ga meg en ny klem. Hyggelig det. Etter at sangen var ferdig så han og kompisen på meg med noen mistenksomme blikk. Han hadde altså ikke skjønt at jeg var norsk. De sa derfor: Islandsk? Jeg svarte, som sant er, at jeg er norsk. Da fikk jeg noen nye mistenksomme blikk, som om jeg skulle vært en spion for den danske regjeringen eller noe. Etter noen sekunder hvor de utvekslet noen ord på grønlandsk stilte de meg et nytt spørsmål: Fuck Denmark? Jeg svarte fuck Denmark.. da sprakk ansiktene deres ut i et stort smil med et påfølgende jubelrop: YES! FUCK DeNMARK!! Da fikk jeg atter en gang en av de, nå velkjente, grønlandske klemmene. Denne var litt mer intens og hardere enn den første. Nuvel.. jeg fikk meg to nye venner.. for akkurat den kvelden i hvert fall.

Siden sist har jeg vært på en utstilling av en anerkjent grønlandsk kunstner. Hun har en utstilling av brev fra folk i Grønland, hvor de sier hva det nye selvstyret betyr for dem. En spesiell utstilling med andre ord. Om det er et kulturarrangement som tiltaler antropologen i Ulriksen Junior? Eh.. ja, det kan man trygt si. Der var også halve kultureliten her i byen og i Grønland. Det betyr at nesten alle mine grønlandske venner og informanter var der. Det ble med andre ord to timer med håndtrykk.. og enda mer klemming. Klemz, koz og nuzz! Så var det selvfølgelig også noen standerdhilsninger på folk man ikke kjenner så godt: "Hei! Hvordan går det? Så bra!... eh, jah.. såeh.. det er storm ute". Dokker fatte skissa. En pluss med å møte mindre bekjente bekjente, er at klemmingen er mindre intens. Mistforstå meg rett.. jeg er for klemming, men når man har klemmet 15 personer på 30 minutter, da begynner man å føle en viss motstand hva denne kroppslige hilsningen angår. Godt jeg ikke er fransk, for å si det slik.

Jepp! Men nå skal jeg kontakte folk jeg har lyst å snakke med til uke! Liten tid igjen.. vil gjøre mest mulig. Tvangstanker.. ja, men gode som sådan!

Snakkes snarest!

Tørr oppdatering

I går og i dag.. bare skriving!

Ikke noe mer å fortelle. Vi satser på at det skjer mer i morgen. Nå må jeg gå på en kafe. Trenger kaffe like mye som mye trenger mer.

Snakkes snarest!

Ukjente kjentfolk og pilluarit

Så.. denne helgen har vært innholdsrik. På fredag var det arrangert to konserter i anledning innføringen av Selvstyret. Her var det først en kis som sang noe r&b. Det var kun han og hans gitar. Først, så vil jeg si at jeg er helt for kombinasjonen med mann, gitar og barkrakk, men da MÅ tekstene holde mål, noe som ikke kan sies var tilfelle ved denne anledningen. Jeg siterer (med et innslag av kunstnerisk frihet): Girl! mmmmm! You´re si fine! mmmm! Give me your digits girl! uuuu! Jeg mener.. come on! Man kan da gjøre en karriere uten å høres ut som en dårlig versjon av Backstreet Boys! Tru det eller ei, man hører faktisk på teksten.. hvis man ser bort fra de to 15 år gamle jenten som satt ved siden av meg. De hylte noe infernalsk til denne gutten med gitaren. Tekstene gikk vel rett i hjertet på dem også.. pluss litt hit og dit, for å si det på den måten. For min egen del, så gikk tekstene rett dit sole absolutt ikke skinner.. med mindre man virkelig gjør en innsats for å få det til.
Den neste artisten var ei grønlandsk jente med band. Hun var ekstemt flink.. synes nå jeg. tydeligvis resten av publikum også. Hun var en grønlandsk versjon av Tracy Chapman, men med litt mer swong i tekstene. De handlet om enkle ting i hverdagen, beskrevet på en kul måte. We like! Ja! Musikken.. få hodene deres opp av rennestenen! Hmf.. folk altså! Konsertene ble etterfulgt av en avkjølt drikk på en av byens brune buler. Det var fylt av smilende folk.

Neste dag var det klart for en ny markering av selvstyret. Nemlig Ice Cool Concert. Det er ikke så mye å fortelle fra denne konserten. Det var bare mange grønlandske artister som spilte skjorta av seg.. noe en gjorde.. bokstavelig talt. Det verste er at jeg kjenner mannen. Jaja, fikk en ny mobbemulighet, og det er alltid bra. Forresten.. det VAR noe som skjedde den kvelden, noe som vil gi alle de som mener jeg sitter mye på lesesalen blod på tann. Hurra.. eeh. Uansett, midt under konserten kom det en grønlandsk mann bort til meg og spurte: Kommer ikke du fra Tromsø? Jeg svarte, som nesten sant er, at det gjorde jeg. Han sa at han hadde sett meg på lesesalen, eller UB, på universitet. Jeg har alldri sett denne mannen før i hele mitt liv, men han har tydeligvis sett min blankpolerte isse på univeristetsbiblioteket mer enn hva sunt er. Hm.. verden er liten, eller så er det Tromsø og Grønland som er liten. Sistnevnte er kanskje mer sannsynlig enn noe annet. Jaja, jeg har vel kanskje fått meg en ny venn når jeg kommer tilbake til Tromsø igjen. Urfett.. som ungdommen sier.

Søndagen var altså den store dagen. Det var Grønalnds nasjonaldag og de fikk innført selvstyre. Dronning Margrethe overlverte endelig selvstyreloven over til Grønland med sin smått mosebelagte og skjelvende hånd. Vi ropte alle så tre ganger hurra, etterfulgt av applaus... mens vi lo innvendig av Prins Henriks bittre fremtoning. Buhuu.. jeg blir ikke tiltalt som konge! Kongelig bitter er han i hvert fall! Hah!

Huff.. nå begynner jeg ¨å kjefte på den danske kongefamilien.. da er det på tide å logge seg av. Jeg skal løpe ut i solen med flagrende armer. Før det skjer skaæ jeg komme med en fun fact. Den første gangen jeg ble solbrent på hodet i år, var på polarøya Grønland. Fiffi.

Snakkes snarest!

PS. Grønland.. pilluarit!

Radiomannen.. og programstusserier

Når går det litt over stokk og stein her. Greit nok. Jeg har holdt et foredrag her, men i går intervjuet grønlandsk radio meg! Hellu bellu! Det fårn si lizm! La håpe ze radio don´t kill ze radio star! Meeen ikke la dere lure av denne vidunderlige innledningen, som høres ut som starten på en hederspris: Kanditaten har i løpet av sin karriere utgjort blablabla. Faktum er at KNR- Radio skal intervjue mange utenlandske folk angående 21 juni med nasjonaldag og innføring av selvstyre. De er ute etter folk som er interessert i den grønlandske kulturen, og som ikke er der for å tjene penger... at jeg har intervjuet han som intervjuet meg hjalp meg vel litt på vei til min uventede inntreden på den grønlandske radioscene.. men la oss ikke henge oss opp i bagateller. Jeg svarte på alle spørsmålene, og når det har blitt redigert sønder og sammen, vil det vel dukke opp på radio etter hvert.

Nå har jeg hatt to intervjuer på to dager. Etter en liten tørketid har det endelig løsnet. Nå følger det som nevnt flere dager med arrangement-texas. Jeg leste nettopp programmet for helgen, og lørdagen byr på en kjempefest.. med blant annet Baja Pilluarit (til lykke-pils).. på tilbud! Så kommer den store dagen, nemlig søndag, hvor programmet starter klokken 0800. Er det bare meg, eller er det noe som skurrer i logistikken her? Jaja, hvem er jeg til å kritisere? Når dronningen av Danmark gjør sin inntreden på Kolonihavnen, er det bare pensjonister og politikere til stede, mens resten sover av seg virkningen av den premature festen. Siden dronningen ikke er en ungfole lenger, så er det vel passende at hennes like roper tre ganger hurra, etterfulgt av rasling med medisinbokser. Jeg gleder meg over dette. Dronningen fortjener det virkelig. Så lenge det ikke er noen som mister medisinen sin, går det nok bra.

I følge byen Paamiuts program, skal de ha tale av en som heter Adolf H. Snakk om å bli latt i stikken, når Nuuk skal ha dronningen på besøk. Etter Adolf Hs tale skal de dynge Paamiut Paamiut.. er det bare jeg som ser noen tilsynelatende paralleller her? Jeg har en følelse av at Adolfs tale kommer til å bli av den engasjerte sorten, med påfølgende spytt og svette, men patriotismen legger seg som et tropisk teppe over byen mens de synger Paamiut Paamiut.. noe de sikkert trenger i disse polare strøk. Eller, Paamiut ligger under polarsirkelen.. så da blir det val bare kalde strøk, uten den eksotiske benevnelsen polar.

Vel, nå må jeg komme meg ut av denne internettkafeen, med svette og coladrikkende ungdommer... som skyter på hverandre på internett... så, swosh!

Snakkes snarest!

Jeg er halvt norsk!

Ok. I går.. en ekstrem tilfeldighet.. nok et eksempel på at klisjeen om at verden er liten faktisk stemmer. Jeg var først på en ha-det-bra-fest hos en fransk venn. Det var et lystig lag hvor man satt leende omhyllet i sigarrøyk. Jeg havnet ved siden av en grønlender som hadde bodd noen ungdomsår i Kiruna, av alle plasser. Han hadde også jobbet på Hurtigruten. Stålsett dere, men dette er IKKE tilfeldigheten. Jeg bare tar i bruk dramaturgiske grep, som det så fint heter, og bygger opp spenningen helt til vi når innleggets ekstreme høydepunkt. Egentlig, når jeg tenker etter, så er det ikke så spennende, men jeg kan alltids gjøre det spennende. Uansett, jeg satt ved siden av en grønlender som snakket svensk til meg, som i seg selv var en merkelig situasjon. Rundt oss satt det dansker, grønlendere og franskmenn. Det var et etniske og språklig sammensurium, men et hyggelig sammensuruim som såden.

Etter et par timer med prat preget med språklige misforståelser (for tru meg, norsk, dansk og høy musikk er ikke en bra kombinasjon) ble jeg, swosh, løftet opp av en franskmann. Han plasserte meg på skuldren sin og løp ut av huset. Jeg trur naboene satt både kaffen og kaffens lille tilbehør i halsen av dette merkelige synet. Jaja, morsomt var det uansett.

Etter en liten stund dro jeg og en jeg bor med på Godthaab Bryghus. Her gåd vi bort til en av barene, for han kjenner de som jobber der. Han hilser, jeg hilser, alle hilser. Dere skjønner tegningen. Så spør den ene av dem hvor jeg kommer fra. Jeg svarer som sant er at jeg kommer fra Norge. Da sprekker ansiktet henne opp i et stort smil. "Jeg er halvt norsk!" Jeg har møtt flere nordmenn her, så jeg styrte min begeistring i dette øyeblikket. Jeg fikk fra et smil som beskjedent sa "Så fint". Regelen i dette spillet er at jeg må spørre hvem som er norsk og hvor denne kommer fra. Nå kommer den ekstreme tilfeldigheten, som egentlig ikke er så ekstrem. For det var ikke slik at jeg var i slekt med henne eller noe. Det viste seg at faren hennes kom fra Tromsø. Jeg måtte da ytre en en liten hvit løgn og si at jeg også kom fra Tromsø. Som dere vet, stemmer ikke dette, men det er ganske nærme. Dette førte da til at hennes allede smilsprekkede ansikt ble enda større.. om det i det hele tatt var mulig. Dette skulle hun vitterlig videreføre til sin far. Av en eller annen grunn føler jeg at jeg gjorde dagen hennes. Vel, jeg lever for å spre glede til det grønlandske samfunnet!
Han jeg var sammen med har for øvrig også en norsk far. Så der sto vi da. Tre nordmenn.. som vi på et eller annet vis alle var. Det endte med at vi skålte for våre norske aner. Hurra! Her skal jeg liksom dra på feltarbeid for å møte grønlendere.. så ender jeg opp med folk som har norske fedre og hva værre er. Hmf! Men hyggelige folk da.

Jaja.. det var alt. Neste uke har jeg 2 eller 3 intervjuer, samt konsert på torsdag, fredag, mange konserter på lørdag og nasjonaldag, selvstyre og konserter på søndag. Let´s get ready to rumble lizm!

Snakkes snarest!

Møt opp da!

Hva er det med disse kunstnerne? "Hei! kan vi møtes der og da?" "Ja, det kan vi. Sees". Kyss måsa om vi sees. Igjen har jeg sittet ved et bord og ventet, som et stakkars fjols som har blitt dumpet på første date. Bah! Jaja, det vel ikke så mye annet å gjøre enn å riste av seg skuffelsen og sende ut en ny dunge med mail til musikere og andre såkalte kulturelle mennesker. Jorun sa til meg før jeg dro, at det ville komme perioder hvor jeg ikke fikk samlet inn så mye data. No shit! Neste uke er det heldigvis flerfoldige konserter. Nasjonaldag og innføring av selvstyre. Da blir det baluba her i byen.. noe som betyr at jeg får mye å gjøre. Yes! Me like baluba! da skal jeg vandre rundt i Nuuks nasjonalismefylte gater og notere flittig i min antropologiske bok. Som under valgfesten vil det sikkert forekomme situasjoner hvor jeg må klemme mennesker og ytre noen få grønlandske gloser, etterfulgt av noen minutter hvor jeg må tørke spytt av ansiktet mitt. Spytt som er et resultat av en oversanselig glede, men dog spytt. Jess!

Jeg har heldigvis noen intervjuer allerede planlangt etter den 21 juni, og disse vet jeg kommer til å bli noe av. Hvis ikke kommer jeg til å miste enda mer hår.. av ren sinne og frustrasjon. I tillegg har en av dem jeg har snakket mest med ekstremt mye å gjøre for tia, og jeg vil gjerne snakke om det hun holder på med. Har hun tid? Eh.. nei! Jeg må nok vente til rett før jeg drar for å snakke med henne. Jaja, så lenge jeg får gjort det jeg skal, så er det ikke så farlig.

Uansett, jeg ville bare ytre min voksende misnøye med folk som ikke møter opp når de skal møte opp. Nå må jeg tilbake til skriving og lesing.

Snakkes snarest!

Det er vel kanskje verdt å nevne at jeg på søndag møtte en dansk antropolog på hans kontor på Hjemmestyret. Tilfeldigheten ville det slik at en av mine informanters far er en antropolog, som har bodd her i over 30 år. Det er ikke et ubetydelig antall år. Dette impliserer, for å bruke det ordet, at han vet en god del om det har skjedd og som skjer her på polarøya. Uansett, han holdt et to timers langt foredrag for meg om mental dekolonialisering.. med powerpint og hele pakka. Som dere sikkert allerede har skjønt, så var mye av denne forelesningen tett knyttet opp mot det jeg holder på med her. Det ga meg flere ideer (som om jeg trenger flere), ideer som faktisk så langt kan se ut til å inneha en sentral del i den kommende analysen som ettersigende må gjøres i løpet av det neste året. Fru Fortuna har plutselig blitt min lille trell. Ingenting er bedre enn det, men det burde jeg kanskje ikke sagt. Da har ting en tendens til å endre seg.

Jeg må også si at han i aller høyeste grad er en mannlig versjon av Jorun, for dere som vet hvem det er. Han lo og smilte av absolutt alt. Han sprudlet gjennom hele foredraget. I tillegg fortalte jeg han om mine ideer, og som en typisk antropolog var han ekstreeeeemt interessert i slike ting som alle andre ikke bryr seg katta om. Jeg siterer: Å hold nå opp hvor det er interessant (med påfølgende høy og rungende latter)!

Vel, jeg glemte å nevne dette i det forrige innlegget. Nå skal jeg trene, så lese om tradisjonell grønlandsk musikk og deretter skrive ned noen spørsmål til morgendagens intervju. Hopp!

Snakkes snarest!

Oppdatering med likheter

Nå er det en stund siden jeg har skrevet noe her. Det har ikke skjedd all verden siden valgfesten. Jeg har bare skrevet notater og sendt en del mailer til folk av ymse slag, så denne uken skal jeg forhåpentligvis snakke med to musikere, men av tidligere erfaringer vet jeg at muskere har en tendens til å vøre litt distre. Det er ikke alltid de møter opp til avtalt tid, for å si det slik. Den ene jeg skal snakke med er en rapper, så vi får se om han henger med noen bitches mens han innhalerer noe tjall eller om han tar seg tid til å snakke med en liten nordmann, som for øvrig har ALTFOR mange ideer i hodet for tia. Vi tar på den naive hatten og satser på at det går bra.

Jeg hadde forresten en prat med en amerikansk musiker som har bodd i 30 år (!). Han var veldig hyggelig. Han snakket veldig mye om den musikalske kvalliteten i henhold til det instrumentale. Det er veldig mange som synger her borte, men svært få som er profesjonelle når det kommer til intrumenter. Da er det som regel bare en gruppe amatører eller vennegjeng som spiller.. uansett hvem som spiller, proffe eller ei, så er det alltid mye liv der det skjer. Folk tar som regel helt av! Som bare er helt fantastisk å se på! Det er heller ingen som er sjenerte eller høytidelige. Hvis jeg står alene en plass for å se på en konsert, så kan dere banne på at jeg bare står alene i 10 minutter, så kommer det noen bort for å snakke med meg. Da er det som regel et hjertelig håndtrykk og en historie fra livene deres. Bra folk!

Jeg har noen ganger tenkt at det er likheter mellom den grønlandske og nordnorske mentaliteten.. ikke på alle punkt, men på noen. Som hjemme er de også her ganske, hva skal man si, rett fra levra. Hvis det er noe, så går de ikke rundt i grøten.. i hvert fall ikke de yngre. De sier de som regel rett ut. Noe jeg synes er helt greit. For da vet du hva som er galt og hva som er bra. Man slipper å gå rundt i stadig frykt for at noe er galt. Hvis det er noe, så får man i hvert fall høre det.
En annen likhet er åpenheten. Folk kommer bare på besøk. Det er ingen som ringer i forveien. Her dukker de bare opp, får en kopp kaffe, drikker den og går igjen.. fornøyde. Itte no knussel med andre ord. De er, som nevnt, også åpne om seg selv. De forteller alt om seg, selv om de bare har hilst på deg en eneste gang. Det er ikke alltid det handler om hva de har spist til forkost. Nei, her snakker vi deep shit! Det er livshistorier folkens.. men men, det er alltid hyggelig å dele livshistorier noen ganger. Man får innsyn til det grønlandske univers på den måte. Slike episoder begynner og ender alltid med et smil. Her har vi en annen likhet. Det er mye latter her. Uansett! Folk kan være fattige, slitne eller hva det måtte være, men de har alltid et smil på lur... og nå skal jeg være lur, for jeg må skrive flere notater.

Kos dere i gamlelandet!

Snakkes snarest!

(Valg)fest!

Ja, da var valget over. Der har herved skjedd en seminal revolusjon her i Grønland. Det partiet som har sittet ved makten i 30 år, siden innføringen av hjemmestyret, har nå blitt kastet til side. I går ble det klart at Siumut blir erstattet med Inuit Ataqatigiit. Folket var relativt klar i sin tale. Siumut har sammen med andre partier sittet ved makten siden 1979, men nå har IA gjort det klart at de ikke vil samarbeide med Siumut. Det betyr, mine damer og herrer, at det faktisk har skjedd en ganske så stor forandring her. Det blir spennende å følge med i fremtiden.

Jeg var for øvrig på IAs valgfest i går. Det var noe crazy shit altså! Folket var virkelig klar for en fest! Alt foregikk på grønlandsk, så jeg skjønte ingenting av det som ble sagt. Jeg bare jublet når alle andre jublet. Et desperat forsøk på å passe inn! Det virket som det funket, for jeg har aldri fått så masse klemmer og smil av gamle, glade og små berusete menn og kvinner som i går. Jeg jublet, de jublet og vi klemmet. Jeg skjønte i hvert fall at det gikk bra for IA.. at valgresultatene gikk deres vei. Siden alt foregikk på grønlandsk, så snakket selvfølgelig alle de som ga meg en klem også grønlandsk. Jeg forsto ikke et kvekk, så jeg måtte bare smile og si Pilluarit (til lykke) og klemme tilbake. Så skjedde der som alltid skjer når jeg ytrer mine begrensete grønlandske ord. Folket lyser enda mer opp.. og dere vet hva det betyr. Nemlig, mer klemming. Det skal også sies at disse folkene var som dem man snakker med på ølhallen. De kom helt inntil ansiktet for å snakke. Ingen intimgrense her i gården, og i tillegg til ord kom det selvfølgelig ut en betydelig mengde spytt. Så etter hver "samtale" sto jeg å tørket ansiktet mitt tørt igjen, til ustyrtelig glede for de jeg var sammen med. Hvis vi tar kroppsvesken ut av ligningen, var det en veldig hyggelig kveld. Alle var i godt humør! At partiet deres vant spilte selvfølgelig en rolle.

Det var også noen smått alkoholiserte folk som kom dit på grunn av festen. Det er vel nesten ikke til å unngå. De hadde luktet en fest med billig øl og vendt sitt innebygde navigasjonssystem i retning festen. Vel, disse var også i et godt humør, så det spilte ingen rolle at de kom. De ga bare festen et nytt løft, selv om noen sikkert har et yderst så lite fall i dag... av naturlige årsaker.

Jeg møtte også en grønlender som hadde bodd i Kongsvinger i 6 år. Dette var en gang på 70-tallet. Han ble veldig oppspilt av å møte en nordmann. Vi, eller han snakket veldig mye.. og klemmet selvfølgelig veldig mye. Jeg prøvde å rive meg løs ved å be han kose seg videre på festen. Da så han litt beskjedent ned på skoene sine og sa at han manglet litt penger til å grøre akkurat det. Nærmere bestemt 20 kroner. Jeg fant da frem 20 kroner til han. Da lyst han opp i et stort smil og sa (sitat): "Det var koslig! Veldig koslig!" Jepp.. har lirte av seg et veldig norskt ord. I tillegg sa han at grønlendere og nordmenn var like. Han var veldig glad i Norge. Danmark var bare (et nytt sitat): "Æsj". Jeg har på følelsen av at han virkelig koste seg videre etter at vi skilte våre veier i folkemengden.

Vel, nå skal jeg hjem å spise mat.. og skrive noen notater.. atter en gang.

Snakkes snarest!

Tørrprat (har glemt hvilken del jeg har kommet til i tørrpraten)

Jaha.. da var det på tide med litt tørrprat igjen. De siste dagene har bestått av skriving. Skriving av notater fra to konsertert, pluss noen kommentarer til det jeg allerede har skrevet. Jeg har også gjort noen nye avtaler. Så denne uken vil bestå av to eller tre intervjuer. Det kommer til å bli bra! Å ja, så er det jo valg i dag! Det betyr at myriader av grønlendere begir seg til et begrenset antall stemmelokaler. Hvem er det så som er å finne på en av disse stemmelokalene? Ding ding ding! Helt rett! Ulriksen Junior. Jeg skal av ren nysgjerrighet sveipe innom et par lokaler av ren nysgjerrighet, og stå der med min antropologiske notatbok. Som Spøkelseskladden skal jeg smyge meg fra krok til krok for å observere de små sosiale fenomen som foregår rundt meg. Så vil jeg selvfølgelig prøve å finne et spor som leder meg til gratis kaffe. Det er vel så viktig som noe annet. Hei! Ikke gi meg det blikket! Du hadde gjort akkurat det samme som meg. Du trenger ikke en gang prøve å nekte på det. Forskning og kaffe hører sammen som World of Warcraft gjør med Cola (om dette var en vits med nerdete referanser? Jepp! Så saksøk meg!) !

Nå sitter jeg igjen på Det Grønlandske teater og jobber. Jeg i det siste tatt i bruk internettkafeen, hvor jeg har vært omringet av fis og hormoner. Jeg har følt meg som Mister Geriatrisk mens jeg har vært der. Som en gammel bitter mann har jeg hyttet med neven mot det ungdommelige blodet som har omringet meg. Alt jeg har mangler er gyngestolen og hagla, så ville bildet vært fullstendig. Vel, nok om mine pinsler i internettkafeens hormonelle svøpe. Jeg må tilbake til arbeidet før jeg skal finkjemme valglokalene. Hepp!

Vi snakkes snarest!

Ego! Boost!

Jeg føler det er på tide med usakelig opphøyelse av mitt eget ego. Jeg har nettopp fått mail fra den læreren som "ansatte" meg for to timer på Seminaret. Hun sa at studentene har forsatt å snakke om det jeg tok opp i ettertid, og at de har snakket om det i andre timer enn hennes. Det virker som om de fikk noe å tenke på. Oppdrag fullført.

Vel, jeg ville bare fremheve mine egne informative kunnskaper. Nå må jeg gå. Jeg sitter på en internettkafe, hvor jeg er omringet av pøbler som spiller et online skytespill. Akkurat nå hører jeg ting som, og jeg siterer: Headshot, headshot, fucking headshot. Get the fuck away from me. Yo mama is fat. CIS, han er fucking politi, skyt han! Das is das mein fuhrer. Pas på, the emperor er her. What the shit. Dette er grønlandsk ungdom i sin beste alder. Dere skjønner tegninga.. jeg er omringet av testosteron, hormonelle tenåring, fis, rap og lignende. Det er uutholdelig i lengden!

Snakkes snarest!

Kaffe please.. og ingen prat

I dag satt jeg på en kafé her i byen. Jeg var der for min daglige morgenkaffe, i tillegg til å skrible ned noen spørsmål i notatblokken min. Ved disken sto selvfølgelig den samme manne som jeg møtte på en konsert for litt siden. Ja, han som snakket som Cody fra Step by Step, og nok en gang tiltalte han meg på samme måte. Han kan gjerne snakke på dansk, det har jeg fortalt han, men det virker ikke som om helt har sunket inn. Så da ble det nok en samtale på engelsk. En veldig kort samtale prget av et overhøflig smil fra unge Ulriksens side. Et smil som sa: jeg vil veldig gjerne prate, men jeg må skrive noe først. Jeg var litt for trøtt til å inngå en overfladisk samtale med en person jeg ikke kjenner. Som antropolog burde jeg kanskje tatt denne sjansen, men det var ikke dagen til å holde på et høflig smil i veldig mange minutter. Det ville bare endt i en semi-stor katastrofe hvor vi begge ville sagt Jaada, joda.. så det er mildt ute i dag. En slik samtale er verken konstrultiv eller hyggelig. Derfor forbeholdt jeg meg retten om å være en morgengretten, bitter mann. Det positive var at han kom med gratis påfyll til meg etter hvert, men dette kan ha noe med det faktum at jeg brukt denne kafeen som planleggingsbule for mine antropologiske taktikker. Det er flere i denne kafeen som kjenner meg igjen, og som har gitt meg gratis kaffe. Dette kommer jeg til å bruke så mye som overhode mulig frem til hjemreise! Yessir!

Etter en time med skriving og kaffeslurping kommer det en mann inn i kafeen. Jeg har sett han før og vet godt hva han heter. Det er en amerikansk musiker. Han har bodd her i 30 år. Jeg har så og si bare snakket med grønlandske kunstnere. Det ville vært fint å få høre synspunktene til flere utenlandske artister som bor her. Så etter en halv time hadde jeg samlet nok mot i den lille kroppen min til å spørre han om et møte. Jeg skal innrømme at det ikke bare er faglige grunner til at jeg vil snakke med han. Det går rykter om at han har spilt med selveste Bob Dylan. Etter å ha delt noen setninger på engelsk sa han ja til å møte meg. Jeg skulle bare ringe han neste uke. Det var det noen inne i hodet mitt som ropte: Fett ass! Jepp, fett indeed. Det vil med andre ord ikke bare forekomme faglige spørsmål når jeg sitter ansikt til ansikt med denne amerikanske jazzmusikeren. Nå kan det hende at han har fått spørsmål om Dylan tidligere.. så jeg burde vel kaaanskje være forskiktig med å fokusere for mye på det. Hvis jeg gjør det, kan det ende med htiing av neve og hva verre er!

Det var alt for denne gang. Det har ikke skjedd så veldig mye denne uka. Jeg har gjort et par intervjuer, og til helga venter det kanskje enda et intervju, pluss to konserter. Jeg har kanskje mer å komme med etter helga.

Snakkes snarest!

Lærer-Kai

Mine damer og herrer! Jeg har herved gleden av å presentere Foreleser-Kai! Jeg har akkurat holdt min første forelesning om identitet og etnisitet. Den foregikk, av alle ting, på engelsk.

Som sagt ble jeg på en Povl Dissing-konsert tilbudt av en forleser på lærerskolen her om å holde en liten forelesning om prosjektet mitt. Dette skjedde mens Dissing sang ...om litt er kaffen klar og mens vi konsumert en dårlig middag og en tuborg. Denne lille avtalen ble altså fullbyrdet i dag. Jeg ankom Seminaret rundt 0930. Solen skinner i dag også, men til forskjell fra lørdag og søndag er det ikke spesielt varmt. Uansett, vel inne på Seminaret møtte jeg min kontaktperson, som føret meg opp på lærernes pauserom. Der ble jeg tilbudt kaffe (flott!). Så der satt jeg da, snurpet i meg litt kaffe mens resten av lærerne sjabbet på grønlandsk. Klokken tikke ubønnhørlig mot 10:00. Hvordan skulle dette gå? Jeg har da aldri holdt en forelesning før, og ikke hvert fall ikke for en gjeng studenter som har en smuuule problemer med å forså norsk! Vel, klokken ble 09:55, og vi gikk mot undervisningsrommet. Det føltes som om jeg med i en lenkegjeng. Etter noe som fortonte seg som en evighet kom vi endelig fra til rommet. Den siste trappa var ganske tung å komme seg opp. Det må jeg innrømme.

Inne i undervisningsrommet satt det bare én jente. Flott, tenkte jeg umiddelbart, men ettersigende klar over det stusselig oppmøte. De hadde tross alt visst at jeg skulle komme. Akkurat da sank selvtilliten min betraktelig, men etter hvert kom det flere og flere. Det var omkring 10 jenter, en gutt og en gammel mann (tydeligvis en lærer) tilstede. Med galleriet endelig samlet ble jeg endelig introdusert. Jeg sa navnet mitt, men ble umiddelbart bedt om å skrive det på tavla. En bra start.. eh. Som en liten morsom ting skrev jeg Mr. før navnet mitt (et tydelige tegn på at jeg har sett litt for mange amerikanske filmer). Det ga noen resultater i form av lett humring rundt om i rommet. Vi var i gang!

Jeg begynte å snakke på norsk (bokmål), hvorpå deres lærer oversatte til grønlandsk. Men etter å ha sett noen hevede øyenbryn med påfølgende rynker i panna, bestemte jeg meg for å snakke på engelsk. Det gikk overraskende bra. Dette gjorde også at studentene skjønte hva jeg sa. De snakket og stilte spørsmål på dansk, mens jeg svarte på engelsk. Jeg begynte å si litt om prosjektet mitt og om hvorfor jeg hadde valgt Grønland. Så snakket jeg om etnisitet og identitet, hvor jeg blant annet dro på Barth og Jenkins (til dere som ikke vet noe om disse herrer.. beklager, gidder ikke forklare). Det virket som de fulgte med, for de noterte ned det jeg sa. Noen av dem i hvert fall. Så skjedde det jeg hadde håpet ville skje. Det begynte å rulle og skje ting i hodene på dem; de tenkte over det jeg sa til dem i henhold til sin egen identitet. De begynte da å stille spørsmål både til meg og til hverandre. Det oppsto en dialog. Som sagt var det dette jeg hadde håpet på. Både de og jeg fikk noe ut av dette. Denne dialogen førte til at jeg fikk en del informasjon som er relevant for mitt prosjekt, samtidig som de lærte mer om etnisitet og identitet, og det faktum at de begynte tenke på ting angående sin egen identitet.

Dette er ikke alt. Denne sesjonen på ca. 2 timer ga meg, på et underligvis, liiiitt større akademisk selvtillit. Når de spurte meg spørsmål om det vi snakket om, så kunne jeg faktisk svare på det, uten å måtte gå flere timer omkring i hodet for å lete i mine antropologiske arkiver. Det kom relativt av seg selv. Det er en fin følelse for en ung akademikerspire. Nå var det snakk om veldig generelle spørsmål, men likevel.

På slutten fikk jeg noen gode tilbakemeldinger om at de både hadde lært noe og at de hadde begynt å tenke omkring sin egen identitet. Uansett, det var en lærerrik opplevelse.. og lærerrollen ga faktisk mersmak. Tru det eller ei! Jeg avsluttet det hele med Qujanaq og fikk et illillu tilbake. Så var vi i det minste høflig på grønlandsk, selv om samtalen ellers foregikk på engelsk og dansk.

Nå må jeg stikke. Skal ha et oppfælgningsintervju med en billedkunstner.

Snakkes snarest!

Rapport

Hei! Tenkte jeg kort skulle nevne noen rariteter:

• Her om dagen leste jeg på text-tv at en mann fikk en betydelig bot for å ha drevet utuktig omgang med en hund. Dette skjedde i en av forstadene til Nuuk. Så lite som dette samfunnet er har han sikkert rømt byen på grunn av bygdedyret.
• 20 mai så et nytt øl dagens lys. Et Selvstyre-øl. Tittelen på reprortasjen var Sel på flaske. Altså er det snakk om "seløl". Det er en sel som preger bryggets logo.
• 21 mai passerte jeg en mann som bar en rifle på ryggen. Dette er ikke et uvanslig syn. Så og si alle husstander har et skytevåpen. Vi snakker jegere. Uansett, dette er vel ikke noe vi ser så ofte hjemme.
• En av byens offentlige plasser skal bli en Selvstyreplass. Den skal pyntes med en statue som heter Seler i flokk. Klisje!
• Det har på 2 mnd. blitt skutt to isbjørner utenfor byem Tru meg. Dette er ikke vanlig kost. De er som regel litt lengre nord enn Nuuk. Det virker som den evindelige globale oppvarmingen gjør dem litt kokko i hodet. De vandrer sørover.
• Så til slutt: Det er 10 varmegrader!!

Takk.

Snakkes snarest!

Quianaq

Så i går da.. da snakket jeg med en av grønlands fremste kunstnere, og på tross av noen problemer med vårt kommunikative forhold (han var ikke en kløpper i norsk, så jeg måtte snakke riksmål hvorpå han ofte svarte med Hvad?), så var det faktisk en veldig interessant samtale. Det gikk opp for meg etter hvert. Når jeg ikke fikk spurt alt jeg ville spørre var jeg selvfølgelig litt irritert når jeg gikk derifra, men mot kvelden skjønter jeg at dette faktisk ikke hadde vært en så dårlige dag likevel.. antropologisk sett. Vi, eller han pratet i to timer, mens jeg satt å hørte på. Det handlet mye om musikk og dikt, noe jeg ikke har hatt så mye med å gjøre frem til nå. Alle musikerne er jo så jævlig opptatte! Jeg har heldigvis klart å lure en musker til en prat på søndag. Nå er det kanskje ikke verdens beste idé å snakke med en musiker på en søndag, av grunner folk kan tenke seg til selv, men vi skal snakke litt ut på ettermiddagen. Da burde formen hans være sånn noenlunde bra. Uansett, midt under "intervjuet" jeg hadde i går ga han meg et bilde han hadde malt. Jeg ble veldig overrasket og stammet frem et forsiktig quianaq (takk). Etter dette fortsatte samtalen på sin smått amputerte måte, som vi etter hvert klarte å beherske. Alt i alt var det en veldig koselig ettermiddag i en av Nuuks mange boligblokker.

I dag sitter jeg på universitetet igjen. Jeg skal forberede dette foredraget som jeg skal holde på lærerskolen. Jeg må derfor finne frem noe generell antropologi som skal videreformidles til de antropologisk ignorante. Når vi snakker om det.. jeg må vel finne tilbake til leseplassen, selv om kaffe og internett er vel så fristende. Det må innrømmes at unge Ulriksen i visshet er på kaffekjøret! Det er en ambivalent glede.

Snakkes snarest!

Tørrprat del 4

Jeg innser at mitt forrige blogginnlegg var fylt til randen med skrivefeil, og jeg beklager dette på det sterkeste! Innlegget ble skrevet med en iver litt over det vanlige, noe som selvfølgelig kan ha noe med et uvanlig stort kaffeinntak å gjøre, men det blir bare spekulasjoner fra min side. Det kan også ha noe å gjøre med det faktum at jeg prøvde å skrive feltnotater samtidig som jeg skrev blogg. Som medlem av den mannlige rasen er egenskapen med å gjøre flere ting samtidig relativt redusert. Men hey! Jeg depper ikke av den grunn. Jeg får jo gratis kaffe! Hellz yez! Nå strømmer det for øvrig en sang av Vassendgutane fra teatersjefens kontor. Dette spiller kun på pur f***! Det er et av de få draw back ved å jobbe her. På den positive siden kan jeg gå amok inne på kostymerommet! Dansende lettere hysterisk til musikken. Åh! Det er forresten en fantastisk stråhatt her! Alt jeg trenger er den, et gressstrå i munnen og en banjo, så kan jeg innta Nuuks gater som gatemusikant. Når dere tenker etter, så må dere innrømme at det høres litt fint ut! Mmmhmm!

I går gjorde jeg to intervjuer.. veldig kjapt etter hverandre. Det skal jeg ikke gjøre igjen. Jeg får ikke tid til å la det første intervjuet synke inn før det neste skal gjøres. Så dagen i dag er viet til notatskriving. Masse notatskriving. I tillegg må jeg klare å rable ned noen spørsmål til et intervju jeg skal gjøre i morgen. Da skal jeg snakke med en av de virkelig store kunstnerne her. Jeg har vært litt sammen med han før.. sittet ved samme bord og sånt, og det kommer hele tiden folk opp til han.. kun for å hilse på. Det kommer nok til å bli bra. Gleder meg til det.
Aah! Så må jeg også forbedere meg til forelesningen jeg skal holde på lærerskolen på mandag. Jada, det er en stund til, men det er mye som skjer i fram til da. Jeg må finne tid til å forbederede meg. Jeg har et intervju på søndag og skal på.. sitter dere? bra!.. en operakonsert på lørdag. Når dere har ledd ferdig, så kan dere nå lese at det er snakk om en grønlandsk operasanger. Det er snakk om faglig interesse og ikke noe annet. Jeez folkens.. give me some credit! Nå er det klart.. å overvære en opera kan jo selvfølgelig øke min sosiokulturelle posisjon. Kanskje jeg blir en av de piperøykende og vindrikkende akademikere som limer seg fast til fiffen. Noe goder må jeg jo få ut av to timer med høykulturell skrik og skrål.

Har jeg skrevet mye uinteressant piss? Ja. Men for å etterfølge folkekravet om en blogg, så må det til tider komme litt piss. Folkens... jeg er i Grønland. Vi snakker ikke Ibiza eller Las Vegas, hvor man kan se en naken indianer ride på en zebra som har på seg en hjelm laget Kåre Willoch tidligere hår. Det høres usannsynlig ut, jeg vet.. men det er slike ting som KAN skje på Ibiza eller i Las Vegas. Ikke her folkens.. ikke her.

Vi snakkes snarest!

..snart er kaffen klar, i tillegg til akademiker-Kai

Da er det på tide med en ny oppdatering. Det har skjedd en del de siste dagene, so here goes.

På fredag var jeg på en konsert med Povl Dissing og Benny Andersen på Hotel Hans Egede. Husker dere den kaffereklamen for en del år siden.. den hvor det var en danske som sang : og snart er kaffen klar. Det er Povl Dissing. Han andre har jeg ikke peiling på hvem er. Uansett, Dissing er vel det man kan kalle for den danske folkemusikkens gudfar, og det bar konserten preg av. Ca 90 prosent av publikum var dansker, etterfulgt av noen grønlandske damer, som selvfølgelig hadde danske menn.. så var det til slutt noen grønlandske folk fra eliten der. De aller fleste var for øvrig fra eliten. En billettpris på 400 DKK er vel nok til å skremme enhver grønlender fra grasrota vekk. Nå skal det sies at Povl Dissing og Benny Andersen ikke akkurat er hva den gjengse grønlender hører på heller. Det faktum at det ble holdt en erkedansk konsert i Grønland er uansett veldig interessant for meg. Her kunne jeg trekke ut masse informasjon om etnisitet og den etnisk sosioøkonomiske organiseringen her i landet.

Det var forresten en gjennomsnittsalder på 45 år på den konserten. Det var kanskje bare jeg som var under 30 år.. og der satt jeg.. alene, omringet av dansker med røde neser. Jeg satt i TO timer og ventet på at den fordømte konserten skulle starte. Grunnen var en middag som var inkludert i billettprisen. En middag som heller ikke var så veldig god. Nå skal det også sies at konserten ikke ga meg en emosjonell opplevelse uten sidestykke heller. Altså, emosjonell på en jaaaada-hurra-fantastisk-yeah måte. Det var heller gjesp og sukk. Misforstå meg rett. Den sosiale settingen var veldig interessant, men konserten i seg selv var laaaang og kjedelig. Selv om det bare vart i en time. Ja.. ÉN time! 400 kroner, en dårlig middag og mange smufull dansker for å høre på en ganske så dårlig konsert. Nydelig! Nå var det mange dansker som klappet, sang og lo, så det var nok noen kulturelle faktorer som spilte inn hva vår konsertopplevelse angår. Meeen det var en liten ting som gjorde hele kvelden. På et av bordene ved isden av meg så jeg noe helt fantastisk. Blant en gruppe dansker og grønlandske damer så jeg den grønlandske versjonen av Comic Book Guy (fra the Simpsons, for dere som ikke vet hvem det er). Det var fullstendig nydelig.. og malplassert! Jeg måtte holde meg for å ikke le høyt, men mine små knis og spasmebevegelser tildro seg mer oppmerksomhet enn hva som var nødvendig.

På 16 mai var jeg derimot på en konsert av et heeeelt annet slag. Hele publikum besto av grønlendere.. og meg da. Det var en korkonsert. Et kor bestående av grønlendere. Det er en stor kortradisjon her og publikum gikk nesten bananas under denne. Etter hver sang var det øredøvende applaus og plystring. Det var nesten som å vøre på en rockekonsert. Alle sangene var også på grønlandsk. Her var også gjennsomsnittsalderen relativt høy, men det var en mer edruelig og morsom opplevelse. Ekstemt engasjerte 80-åringer bidro sterkt til dette. De ropte og løftet armene i begeistring. Fantastisk!

Denne uka skal jeg intervjue en produsent for grønlandsk TV, en "vanlig" grønlender og en av de store grønlandske dikterne. Sistnevnte regnes faktisk som en av de store her borte, så det gleder jeg meg til. Så skal jeg 25 mai holde et foredrag på det som er lærerhøyskolen her. Gjennom et tilfeldige møte med en akademiker på en konsert fikk jeg da tilbud om å snakke litt prosjektet mitt til en av hennes klasser. Jeg møtte henn på nytt i dag, og vi avtalte at jeg skulle gjøre dette mandag om en uke. Heh.. det kan bli interessant. Et antropologisk foredrag som vil bli gjort på oslodialekt og noen innslag av danske ord. Lærer/akademiker-Kai vil altså gjøre sin første forestilningni Grønland , og ikke i Norge. Livet er merkelig noen ganger.

Snakkes snarest!

PS. Feiret 17 mai med to nordmenn og en gjeng dansker! Bra feiring!

PS2. Heia Rybakk!

Byråkrati og konserter

Da sitter jeg på universitetet igjen. Dette er en uke med skrivin og mailing. Masse byråkratisk piss med andre ord... men det må til. De siste tre dagene har jeg vært på Silamiut, som noen har ment er et isfjell og en tradisjonel grønlandsk sofa. Det er desverre ingen av delene. Jeg har ikke sett så mange isfjell her, og en tradisjonell grønlandsk sofa.. ja, det må jo være selskinn lagt på bakken. Uansett, Silamiut er Det Grønlandske Teater. Jeg har fått lov å bruke deres lokaler til mitt arbeid. Det betyr at jeg kan gå dit når jeg trenger et sted hvor jeg kan lese og skrive i fred, samt drikke kaffe og være på internett. Det er jo en ekstrem hyggelig gest, men det som egentlig skjer er at jeg skriver litt, så snakker og drikker jeg kaffe med teatersjefen litt mer enn jeg skriver, noe som i mitt tilfelle ikke nødvendigvis trenger å være noe negativt. Snarer tvert i mot. Hygge og informasjon er en bra kombinasjon.

På fredag skal jeg på en konsert som jeg aaaaner kan bli litt etnisk enveiskjørt. Det er med to dansker og med en billettpris som er ganske så drøy. 400 danske kroner. Konserten skal også være på Hotel Hans Egede. Alle deres annonser er på dansk. Heh.. det vel på en måte ganske treffende. Jeg ser for meg at det kommer en del danske og noen fra eliten, både grønlendere og dansker. Det kan bli interessat å se på den etniske sammensetningen på denne konserten. Vi får se hva det blir til. Det er uansett dyrt, så jeg håper at disse to danskene virkelig kan synge! En konsert av to stykker med potet i halsen.. det burde jaggu smette være en fantastisk konsert! En trøst er at vi får mat til.. haha, det gjør ikke konsertens elitiske karakter noe mindre.

På lørdag skal jeg på en korkonsert. Det er kun grønlendere i koret, samt at denne type musikk har lange tradisjoner her i landet. To konsert. To ytterpunkter. Kanskje. Blir uansett en bra helg, som avsluttes med kaffemik hos en nordmann på selveste 17 mai! Sammen med en gjeng grønlendere da. Uansett fint! Nå må jeg jobbe videre!

Snakkes snarest!

Tørrprat del 3

"Jaaada"
"Joda"
"Jaaada.. neida"
"Jah.. sånn gå no dagan"
"Ja.. det e no på en måte sånn"
"Nei, det skal ikke være lett"
"Nei.. du sir no nokka der"
"Han va frisk i dag"
"Ja, det va noen buskekvasta som flagra"
"Æ så ho Bjørk-Petra henge opp vasken"
"Ja, det va jo vær til det"
"Joda"
"Æ så han va meldt nordlig til i morra"
"Ja"
"Neida, så da blir det kjølig"
"Ja, men det skal jo ikke være lett"
"Nei"
"Hørte at prisen på kaffe har gått opp"
"Ja, det e frøktelig"
"Joda"
"Neida"
"Det e no Guds løkka at potetn e god i år"
"Jaaada"
"ja, så det"
.....

Trommemusikk og kaffe

All right! Mannen jeg snakket med på fredag kunne virkelig snakke! Det gikk jaggu smette i et! Det var mye nyttig informasjon også.. pluss mengder med kaffe! Yes! Til kaffen fikk jeg forresten en marsipangreie. Denne fikk jeg bare én av fordi han hadde kjøpt dem i Sveits eller noe slikt. Det var tydeligvis en delikatesse. Jeg klager ikke. Det var godt!

Nå vi snakket la han på en cd som bakgrunnsmusikk.. og dette er noe jeg trur jeg noen av min antropologistudenter vil like. Han satt på en cd med tradisjonell grønlandsk sang og trommemusikk (musikk til trommedans altså). Så der satt jeg, spurte spørsmål om urfolk og diverse kulturuttrykk mens ekstreeeemt tradisjonell musikk rullet og gikk i bakgrunnen. Det var nesten som å være Malinowski.. bare uten all den bitterheten av bar på (jaja.. internt igjen). Altså, å sitte å snakke med noen mens trommemusikk ble spilt en eller annen plass. Det var uansett et vellykket besøk hos en mann jeg garantert kommer til å snakke med igjen.

I morgen skal jeg sitte på Silamiut (det grønlandske teater) å jobbe litt. Lese, skrive, maile etc etc etc. Gratis kaffe og en bra mann å snakke med i pausene. Så skal jeg på konsert fredag og lørdag! Så skal jeg feire 17 mai hos en nordmann. Hurra!

Jah.. det er vel ikke så mye å si.

Snakkes snarest!

PS. skal kanskje snakke med en mann som tydeligvis har spilt sammen med Bob Dylan. Fett!

Rettelse!

Det heter da vitterlig kuriositet!

It was a no-show! damn!

Nå sitter jeg nok en gang på universitetet her i byen. Dette er dag som har brukt og skal bruke til praktisk og byråkratisk arbeid. Jeg har sendt mailer, finnet fram informasjon om diverse ting og lest litt om feltarbeid og etnisitet. Det er med andre ord mindre spennende, men viktig arbeid. Å være her minner meg litt om å komme på UB, altså universitetsbiblioteket, hjemme. Jeg er den ENESTE som er her. Jeg har vært her siden halv 10, og det har kanskje vært to studenter innom biblioteket. Nå påstår jeg ikke at jeg er den eneste som bruker UB, men tidlig om morgenen bruker det ikke å være så mange der. Slik har det vært her i hele dag. Det er så stille at man kan høre den dirrende lyden som lysrørene lager. Jaja, jeg får da gjort noe i det minste.. uten forstyrrelser.. hvis vi ser bort fra internettet som roper på meg noen ganger.

I går skulle jeg gjøre et intervju med en grønlandsk musiker. Jeg hadde skrevet noen fine spørsmål og alt.. men dukket han opp? Niks! Så der satt jeg da.. alene ved et bord, med kaffekopp og notatblokk. Det var nok et trist skue for de andre besøkende på kafeen. Den lille nordmannen med en halvtom kopp med kaffe.. alene. MEN! I morgen skal jeg intervjue en av dem som var med på å etablere ULO - det første grønlandske plateselskap. Ja Marina.. ulo! Det håper jeg blir bra. Har hørt at han virkelig har peiling! Så før jeg nok flere kontakter gjennom han. Fett? Ja.. det er fett!

Så leser jeg på facebook at alle har noe grilling på gang... svin! Her er det sol. Greit nok det, men det er en kald vind som ikke akkurat setter hele samfunn i grillstemning. Langt i fra! Det er tørt på veien da. Hurra lizm.

En kuriøsitet til slutt: den første gangen jeg gikk på tørr asfalt i 2009 var i Grønland. Fiffi..

Snakkes snarest!

Tørrprat del 2

Nå sitter jeg på Ilimmarfik.. altså univeristetet her. Utenfor hersker en liten storm, eller i hvert fall en kraftig vind. Det er nesten litt poetisk å se ut av vinduet, mens vinden piser snø i alle retninger og fjorden er hvit av bølger, samtidig som et par små "isfjell" flyter på den. Det kan virke som Piteraq har sendt noen av sine stormfulle barn vestover mot Nuuk. For dere som ikke vet det, så er Piteraq en kald og sterk vind som ofte er å finne på Østgrønland, men det virker heldigvis som den avtar nå. Det betyr at jeg kan bevege meg tilbake til byen igjen, uten fare for å bli blåst på fjorden. Jeg har lest litt, skrevet litt, mailet med veilederen min og gjort noen avtaler på de få timene jeg har vært her. Nå skal jeg tilbake til byen for å gjøre noen ærend før jeg skal jobbe litt igjen, pluss en kaffe med min franske venn.

Er ikke så mye å fortelle i dag. Var på en forestilling hvor de drev med strupesang og trommedans. Det var noen jenter og en mann som kom fra Nunavut og Nunavik som hadde et lite show på Katuaq. Det var ikke så halvgæærnt. Interessant og underholdende. Edutainment!

Vel, jeg skal pøve å rekke en buss!

Snakkes snarest!

PS. Dette er tiden hvor musikere skal intervjues! Hellz yezz!

Nuuk Festival... dude!

I går var jeg på Nuuk Festival. Eller, festival og festival. Det var en veldig lang konsert med en gjeng damer som skiftet på å synge, mens det samme bandet spilte hele tiden. Slik holdt de på i 4 timer, kun avbrutt av en liten pause hvor det kom 4 canadiske jenter inn på scenen og sang strupesanger. Dette var tydeligvis ekstremt populært, for publikum jublet som besatte. Jubelen ble ikke mindre da en grønlender med en ekstrem stor tromme kom inn på scenen. Han hadde på seg den tradisjonelle hvite anorakken, som grønlendere bruker på spesielle andledninger. Det kan vel sammenlignes med den norsk bunaden. Han hamret på trommen mens jentene sang. Det var fint nok det, men for det meste handlet det om disse 7 damene som sang både grønlandske og engelske sanger. Nå skal det sies at de grønlandske slagerne.. jeg antar det var slagere, for publikum jublet og sang med. For mitt vedkommede var det interessant. 

Så der sto jeg da.. litt bak i lokalet, men notatblokken i den ene handa og en tuborg i den andre. Noterte litt av og til, mens småfulle folk vandret forbi meg. Det var i grunn og bunn akkurat om å være på Døgnvill eller noe slikt. Musikken var kanskje ikke like bra (smak og behag!), men det var kult nok. Hva prosjektet mitt angår, så var det interessant. Det var jobb og kos!

Meeeen, det aller morsomste var når en kar kom bort å hilste på meg. For å gjøre det klinkende klart! Han var laaaangt fra edru! Han jobber på en kafe som heter Barista. Det er her jeg kan bruke min egen PC på internett.. i hvert fall frem til i morgen kveld. Da går tiden min ut. Uansett, han har da selvfølgelig lagt merke til at jeg har vært der hver eneste dag denne uken. Han ga meg til og med en gratis kaffe på tirsdag. Bra mann! Nuvel, i går var han som sagt ikke helt 100 prosent. Han kom bort til meg og ga meg en klem. Så begynte han å snakke engelsk til meg.. greit nok det. Det som var morsomt var måten han snakket engelsk på. Han hørtes ut som Cody i Step by step. "You know, I like that you come to our little coffee house everyday dude!" "Its like.. sooo cool dude!". Ok..så hørtes han mer ut som en blanding av Cody og Paris Hilton, men dere skjønner tegninga. Så skulle han selvfølgelig forklare hva konserten var. Det gjorde han ved å konstatere det åpnenbare. "This is.. like.. a greenlandic concert.. you know". Så var det en pause før han sa.. "Dude". Dette fortsatte  i noen minutter før han ga meg en ny klem og forsvant inn i folkemengden. Men fortvil ikke.. dette var ikke det siste jeg så av han denne kvelden. Femten minutter etter dette kom han til baren. Jeg hadde nettopp kjøpt meg en tuborg og han skulle absolutt kjøpe den til meg. Jeg prøvde å forklare at jeg akkurat hadde kjøpt den, så han var for sent ute. Dette stoppe han ikke.. så langt der i fra. Han kjøpte da en øl til seg selv.. betalte med store penger.. fikk smått tilbake.. og ga meg de 40 kronene som en øl kostet. På den måten klarte han å betale for tuborgen min. Den lille sniken! Ikke at jeg klager da. Jeg prøvde å nekte høflig, men han ga seg ikke. Jeg måtte bare ta i mot pengene. Etter dette lovet han meg en gratis kaffe neste gang han jobbet. "I will give you a free coffee dude". Så sa han noe jeg ikke forsto, men rett før han gikk sa han: "I love you dude!". Litt skremmende, men også morsomt. Etter dette så jeg resten av konserten, tok noen notater før jeg tuslet hjem under en stjerneklar himmel pyntet med et svakt nordlys. Nesten som å være hjemme.

Vel, det var dagens ord. Nå skal jeg hjem å skrive ferdig notatene før jeg skal på et danseshow klokken 1900. Temaet er Det Gamle Grønland. Me like!

Snakkes snarest!

Dagens ungdom!

Jeg bare lurer, men hva i alle dager er det med ungdommene her. Jeg sier ikke at de er rare, men det virker som klesstilen deres følger et vist mønster. La meg elaborere hva dette sosiale fenomen går ut på.. eller, rettere sagt, hva jeg har sett.

*Renske halsen*

De barna som er under ti år har på seg klær som mannen i gata vil omtale som normalt. De løper rundt med skitne bukser, lue og votter, røde allværsjakker osv. På føttene har de som regel støvler og lignende. Dette er klær som passer fint til å løpe rundt i søledammer og snø som er over gjennomsnittet nedsølet med asfalt og sneiper med gamle menns spyttklyser fremdeles hengende på. Og ja.. det er ikke så uvanlig å se barn velte seg i dette samtidig som de skriker ut et jubelbrus, som om de har funnet en kasse snop ved enden av regnbuen. Ved siden av dem står foreldrene og ler, mens de snakker om hvilken danske de skal klinke ned senere på dagen. Det er en lykkelig scene med andre ord.. en vakker blanding av barnets lekende vesen sammen med en dråpe etnisk vold. Nydelig!

Vel, når barnet fyller ti år skjer det en radikal forandring. Denne forandringen vedholder helt til fylte 18 år. Dette er hva jeg har observert i hvert fall. Uansett, når barnet fyller 10 år, så blir det tilsynelatende til en rapper. Så og si ALLE som befinner seg i denne aldersgruppen går med klær som selveste 50 Øre ville misunt (bra vits? njet!). Samtlige går med tunge gullsmykker. De er så store at hvis de falt i en av sølepyttene som er utenfor her, så ville de gått en våt og skitten død i møte. Det er ingen spøk! 10 cm med vann hadde vært mer enn nok! Vi snakker med andre ord om sæggebukser, altfor store hettegenserem solbriller selv om det er snøstorm ute og et kult sjal på hodet. Ja, jeg kaller det for sjal! Dealt with it! Jeg er ikke så hip at jeg husker hva det egentlig heter. I tillegg til dette kaller de hverandre for niggaz og gangstah! Når de hilser, så gir de hverandre en "klem". De fører skuldrene sine mot hverandre, slik at de så vidt rører hverandre, samtidig som de slår hverandre på ryggen. Hardt, men ikke for hardt. Det er akkurat slik dere har satt gangstere i ghettoen hilser på hverandre i filmer. Nå innser jeg selvfølgelig at vi også ser dette i Tromsø, men der er det i hvert fall noen som går kledt som meg og deg. Her er derimot alle rappere. I tillegg har de bling bling så det holder. Vi snakker om metroseksuelle rappere. Det kan se slik ut. Er det bare meg, eller er det en kombinasjon som ikke klinger. Vel, slik er det her. Fett nok.. 

Samtidig som disse unge 50 cent lookalikes løper rundt i gatene står de eldre og hytter med nevene. Hyttingen er så intens at både handleposer og gåstoler rister. Det er rett før de tilkaller isbjørner og seler i sin kamp mot den vestlige klesmotens inntog i Nuuk. Gudene vet at det er nok av bilder hvor seler og isbjørner er hovedmotivet.. da skal det vel bare mangle at noen eldre har en spesiell tilknytning til disse dyren, og kan mane dem fram når Eminem og 50 Cent spankulerer ned gaten med gullsmykkene hengende under skosålene. Yes!

Nuvel, jeg skal ikke bry dere med ungdommens klesmoter her i Nuuk. Jeg ville bare gi et lite innsyn i det urbane livet her i Nuuk, som er blandet sammen med det tradisjonelle Grønland. Det er en rar kombinasjon.. samtidig som det vakkert på sin egen spesielle måte.

*Snufs*

Snakkes snarest!        

et PS.

Slutten av april.. vår i Nuuk!

Tørrprat

Jada folkens! Nå er det snart mai, og i dag har sola faktisk VARMET her! Heeeelt sykt! I følge noen personer av mistenkelig karakter, så er det uvanlig at snøen ligger så lenge som den har gjort. Vet ikke helt hva jeg skal tru om det. Var sikkert det samme de sa til den virkelig Nansen også, og vi skal ikke påstå at han hadde det lett på vei gjennom isveggen lenger oppe i høgget her. Vel, sant eller ikke, så nærmer det seg sommer, og sommer er alltid en positiv ting! Mai er også måneden hvor jeg skal snakke med musikere, samt plage hovedinformanten min til det ytterste. Det er en del ting jeg lurer på og det betyr at denne informanten er målet for mine antropologiske kanonkuler. Alt dette tilsier at jeg må sikte med omhu, eller kan relasjonen mellom oss få et skudd for baugen; båten går ned UTEN flagget til topps. Det er vel kanskje nok metaforer nå. Dere skjønner tegninga (som for øvrig er en ny metafor). Alt i alt så kan jeg ikke være overivrig, noe som betyr at jeg må stille spørsmålene gjennom flere intervjer, og med rimelige intervaller. Ok! Jeg innser at metaforene bare fortesetter. Deal with it!

I dag har jeg hatt en veldig hyggelig samtalen med en billedkunstner (sjokk!!). Vi snakket i nesten to timer. Det føltes mer som en halv time. I tillegg til et lystig samvær med kaffens oppløftende virkninger, så fikk jeg også litt nyttig data ut av samtalen. Jeg skal innrømme at det var mer koselig enn nyttig, men alle monner drar, som det så fint heter. Det virket også som hun fikk noe ut av vårt lille samvær, for midt i intervjuet tok hun også opp notatblokken sin og gjorde noen notater. Nå er det jo klart, at mine informatoriske evner er noe utenom det vanlige, så jeg skjønner henne godt. Hun kunne vel se alt hun ville i kunnskapens lysende kule.. som dere allerede har gjettet er min skinnende isse. Etter intervjuet snakket vi om alt mellom himmel og jord, men for det meste var det bare tøys og tull. Det er viktig med tøys og tull.. det holder samfunnet i gang. 

Nå skal jeg drikke kaffe med min franske venn her (jaaada, jaaada.. jeg har grønlandske venner også! Marina og Maria.. der burde vel glede dere ;) ). Det blir uansett en hyggelig avslutning på dagen. I morgen skal jeg kjøpe billetter til Nuuk Festival og et danseshow. Feltarbeid.. hardt arbeid ass! Ser vi bort fra den konstante angsten om å måtte hente inn relevant data og den gjennomtrengende noiaen om å lage noe ut av sitt eget hode for første gang.. så er feltarbeid bare kos. Tolk det som dere vil..

Vel, kaffen venter!

Snakkes snarest!   

Biler og hunder

Ok. Det er ca. 3000 biler i Grønland og 2800 av dem er her i Nuuk. I noen byer finnes det perioder på dagen hvor det ikke kjøres så mange biler, men her.. her kjøres det konstant! Det er heller ikke snakk om små piltebiler. Neida.. her skal det kjøres STORE biler med firhjulstrekk. Nå er det ikke så sinnsykt med bakker her i Nuuk, og jeg hadde skjønt det hvis de hadde kjørt biler utenfor byen, i vanskelig terreng eller dårlige veier. Dette er vitterlig ikke tilfelle. Dessuten finnes det ikke veier utenfor bygrensen. Jeg har enda til gode å se en bil som humper seg over granitt og ujevne gressletter (hvis man kan kalle det for sletter). Derfor lurer jeg virkelig på dette automobiltilfelle.. hvorfor skal alle ha ekstremt store, fine og sannsynligvis dyre biler? Det er veldig rart, men også veldig interessant.. antropologisk sett. Synd det ikke har noe med mitt prosjekt å gjøre. Jeg gidder ikke kaste meg ut i et sideprosjekt hvor jeg studerer bilene og deres posisjon i det sosiokulturelle bildet i Grønland. 

I tillegg til bilene kjører det 5 bybusser til stadighet, samt snøscootere, vanlige scootere og mopeder! Så det stopper liksom aldri! Så har vi også alle ungdommene som kjører galematias på scootere og mopedene. Her snakker vi inntrykkskontroll til den store gullmedaljen, som vår kjære Goffman ville sagt. De skal være så ekstremt kule.. med sæggebukser, bart (ja, faktisk), sneipen i munnvika og solbriller. Æh, de er sikkert noen bortsekjemte unger som hopper i taket hvis det kommer en utlending uten hår mot dem. Jaja.. nok om biler..

Kjære Marina. Du spurte om det var masse hunder her, og svaret er JA! Til å begynne med så jeg ikke så mange, men nå kryr det av dem, og ingen av dem er i bånd. De løper rundt som fanger på flukt, samtidig som de lukter hverandre i rumpa. Jeg har ikke inntrykk av at de brukes i hundesleder. Jeg antar at det va det du siktet til. For å oppleve det må man ut av Nuuk, og til en bygd en eller annen plass.. eller en mindre by. Nuuk bærer preg av å ha vært det koloniale hovedkvarteret. Det er veldig "dansk" og vestlig. Det er ikke så mange "tradisjonelle" aktiviteter her. Noen er det helt sikkert, men ikke i så stor grad som i utkanten. Men ja, det er mange hunder her. 

Vel, har ikke så mye å si. Skal sende noen mailer og avtaler møter. Yes!

Snakkes snarest!

PS. Takk for bildene av gutten/guttene :)

Jobb jobb jobb

All right! Da har jeg hatt to dager med tre inervjuer, pluss en konsert på onsdagen. Det kan sies å være en relativt produktiv periode. Den ene av dem jeg har snakket med har et lederverv i Grønlands kulturliv, i tillegg til å være kunstner selv. Så har også hengt litt med denne franske filmskapere og en annen grønlandsk kunstner. De er på min alder. Så dette går fint! Så Ivar, du ser at jeg kan få venner selv om det ikke er noen kinesere her. Det er noen fillipinere, men ingen kinesere (internt? ja, jeg vet.. dere andre skal bare overse det).

Jeg har også en middagsinvitasjon hos en musiker som er like gammel som meg.. noen mnd yngre faktisk. Han er også en person som jeg har hengt med på min ikke-antropologiske-fritid.. selv om jeg alltid er på arbeid. Nå vi snakker om muiskere, så MÅ jeg snart komme meg ut av sirkelen av billedkunstnere. Bare synd at en av hovedinformantene mine er en billedkunster. Åh, ironien.. det er en sur sødme! Men jeg har noen musikere på listen, samt en musikkprodusent og en TV-produsent. Fett nok det ass!

I går fikk jeg oppleve min første "utskjelling". Jeg satt på Katuaq, skrev litt og passet mine egne saker da en gjeng 20 åringer på noen bord ovenfor meg plutselig pekte på meg og sa noe på grønlandsk.. så lo de godt etterpå. De fortsatte å si noe, samt å kaste noen blikk på meg i noen minutter.. men da jeg bare smilte til dem, så skjønte de vel at det ikke var noe å hente der i gården. Jeg satte bare fram et sympatisk, men samtidig et smil som sa at jeg ga fullstendig blaffen i deres hånlige kommentarer, som jeg for øvrig ikke skjønte noe av siden jeg ikke kan grønlandsk. Nå skal det sies at jeg trur de var ute etter å provosere. Ikke bare meg, men alle andre også. De banket på vinduet for å få kontakt med folk utenfor.. kun på pur F***! Så lo de unødvendig høyt. Dere vet sånn latter som man kan høre er tilgjort. Dagen ungdom altså! Når eg var 20, så drakk vi brus og snakket lav og sivilisert!

Nå venter en helg med litt fritid.. kanskje noen få timer med skriving, men ellers skal jeg samle opp krefter til en uke hvor det faktisk skjer mye, og det hele skal avrundes med Nuuk Festival på fredagen. Meeen.. først må jeg skrive ned notatene fra de to intervjuene jeg gjorde i dag. Så lese litt etter det. Det er greit nok at man har fleksibel til på feltarbeid, men når det først er noe å gjøre, så er det mye å gjøre. Det hjelper heller ikke på at man alltid er på arbeid. Det er alltid noe interessant som skjer. Men hey! Det er bare positivt.

Nå må jeg gå! Notatene skriver ikke seg selv!

Snakkes snarest!

Fire uker folksens.. fire uker!

Ja folkens, da feirer vi det faktum at Junior har vært i Grønland i fire uker. Det har blitt feiret med et av min dårligste intervju her borte. Jeg snakker med en person som overhodet ikke skjønte norsk.. selv om jeg snakket riksmål med innslag av danske ord. Jeg trur det var en del informasjon som gikk tapt i den samtalen. Noen av spørsmålene ble stilt på engelsk.. noen ganger var det den eneste muligheten vi hadde til å overføre forståelige ord mellom oss. Eller, jeg forsto henne da. Det var det eneste lyspunktet i hele den intervjusituasjonen.. men jeg fikk tak i NOE informasjon i det minste.

Nå skal resten av feiringen foregå med en korkonsert, pluss en kopp kaffe og kanskje et lite kakestykke atått. Jeg går ut fra at dere feirer med hengende hoder og tapre tårer på grunn av det faktum at deres lys i livet, nemlig meg, ikke er i Norge for øyeblikket.

Takk!

Snakkes snarest!

Da er vi i gang med nok en uke, og i morgen skal ukens første av synnsynlige tre intervjuer gjøres. Igjen er det snakk om en billedkunstner. Av en eller annen grunn så er det disse kulturarbeiderne jeg har klart å smigre meg mest innpå. Aner ikke hvorfor. Skal ikke tenke så mye på det heller. Jeg har kommet inn i den sirkelen, og det er bare positivt. Og ja, de to andre jeg skal snakke med er også billedkunstnere, men jeg skal høre om de kjenner noen andre jeg kan snakke med, eksempelvis musikere. Jeg har i hvert fall en produsent på listen. Han skal jeg snakke med i mai. Hoh! Det er snart mai!! Jeez! Tiden går fort! Uansett, det virker som om jeg har noen hormoner som tiltrekker seg billedkunstnere. Så lenge de ikke ber meg om å stå motiv i en frisk positur, og bare gir meg informasjon, så er jeg meget fornøyd med denne spesielle hormonproduseringen.

Jeg skal også på en liten konsert i morgen. Det er Nordisk konsertkor som spiller/synger. Om det har noe relevans for mitt prosjekt vet jeg ikke enda. Det er bare en måte å finne det ut på. Jeg skal i hvert fall ha notatblokken min med meg!

Været er helt håpløst for tiden (jeg vet at det ikke er det beste hjemme heller). Det er vind og snø heeele tiden. Begynner å bli en smule lei, men det går nok over etter hvert. Jeg har jo tross alt sett BILDER av et Nuuk omringet av grønt gress. Altså, på de få plassene det ikke er granitt da. Får håpe det skjer i år også. Vil ha noen plussgrader før jeg beveger meg hjemover... selv de få de klarer å produsere her borte.

Så et lite grynt til slutt. Dette er andre dagen på rad at folk ikke respekterer internettlistene her på biblioteket, og det er andre dagen på rad det er jeg som får gjennomgå. I går ble jeg snytt for en halv time og i dag for 15 minutter. Jeg er selvfølgelig for "høflig" til å si i fra. Gidder ikke lage et rabalder over noe så smålig som internett. Men igjen, siden jeg ikke har internett på rommet mitt, så fortoner denne ene timen om dagen hvor jeg faktisk har internett som en absolutt nødvendighet. Det er denne timen som setter meg i kontakt med den vestlige verden! Får håpe det blir bedre etter hvert. Så slipper biblioteket å oppleve en liten nordmann som går fullstendig bananas blant datamaskinene..

Snakkes snarest!

Bråk og sjakkmann

På fredag var jeg innom et hus som het Niuf.. tydeligvis et ungomshus. En musiker hadde sendt melding til meg og sagt at det var flere konserter som foregikk der - konserter av ungdomsband. Jeg klarte å finne frem dit.. etter mye om og men, og noen kommunikasjonsproblemer angående veidireksjoner. Meeen det gikk seg til etter hvert.. spesielt etter at jeg skrev ned hvor jeg skulle, da forsto han meg. Hyggelig mann da! Når jeg endelig kom fram, så sto musikeren og ventet på meg. Vi trykket hverandre sivilisert i hånden og gikk inn i konsertlokalet. Vi er begge midt i 20-årene og vi dro gjennomsnittsalderen opp med.. i hvert fall med 10 år. Ikke at vi brydde oss nevneverdig med det. Vi sto bakerst i lokalet, var ekstremt kule og hørte på musikken.

Musikken var av.. jah.. varierende karakter, men alt var bare BANG BANG KRÆSJ KRÆSJ-musikk. Bortsett fra alt bråket, så var det jo både hyggelig og interessant (!). De sang for øvrig på grønlandsk. Midt under alt dette kom det ei overivrig jente på 13 år og ga musikkvennen min en high five mens hun smilte et litt forstyrret smil. Når dette var gjort lo hun hysterisk og løp videre. Jeg kunne høre latteren forsvinne ut døren og ut i vårkulda her. Brr.. forstyrrende var ordet. Jeg antar at vennen min er både kjent og populær, men han smilte bare litt nervøst til meg etterpå. Trur ikke han hadde forventet det. Popularitetens forbannelse. Tenåringer! Ikke nok med det.. men hormonelle tenåringer. Stakkars mann. Bra mann.. men også stakkars..

Det siste bandet som skulle spille hadde et kjent navn.. Fiassuit. Jeg gikk inn i hodet mitt for å finne ut av dette. Det tok meg et sekund eller to for å huske at jeg skrev om dem for Riddu i fjor. Det var det samme bandet som jeg så 15 minutter av på Riddu i fjor.. og tru meg, de haddeikke blitt nevneverdig bedre! BANG BANG - SKRIIIIK, HYYYYL - KRÆSJ KRÆSJ.. det summerer vel opp det meste. Men kidsa, som det så fint heter på det urbane språket, likte det vist.. så hvem er jeg til å kritisere?

Avslutningsvis kan jeg nevne den søte lille mannen som satt på Katuaq i går ettermiddag. Han hadde på seg en liten hatt, hvite bukser og en litt slitt jakke.. men med et fantastisk hyggelig og uskyldig ansikt. Jeg var innom for å lese litt, pluss kaffe selvfølgelig. Han hadde nok lagt merke til at jeg var alene for øyeblikket, og når jeg kom tilbake med så hørte jeg et noen som hvisket: "spiller du sjakk?". Huff, den lille mannen (jaja, jeg er ikke så stor jeg heller, jeg vet det!) hadde tydeligvis sittet der en stund, på utkikk etter noen å spille sjakk med. Det sto en kaffekopp og noen aviser på bordet hans. Han hadde sånne valpeøyne der han speidet etter en venn. Han så vel en mulighet i denne utlendingen som kom inn døra, men jeg avslo med et høflig nei og et smil. Et smil som kunne selge bruktbiler. Jeg satt meg derfor ned med kaffe og bok, og etter ca. 10 minutter gikk han ut. Han fant ingen sjakkvenner denne dagen...

Vel, det var det for denne gang. Nå er det middag og spørsmålsskriving til neste ukes intervjuer!

Snakkes snarest!

Politiker og Kai med felles bekjent og tidligere arbeidsplass

Etter noen dager med tørkeperiode, så fikk jeg endelig litt data igjen. I dag har jeg snakket med politiker som sitter i kulturdepartementet. Han var en slags leder der. Ekstremt hyggelig fyr! Han hadde gått på skole i Tromsø en gang på 80-tallet. Det var litt morsomt. Så vi snakket litt om Tromsø og omegn. Han visste ikke hvor Storfjord var, men han visste hvor Skibotn var. Det var vel ingen overraskelse. Det virker som alle vet hvor Skibotn er, men ingen vet at det ligger i Storfjord. Heh, så lo vi litt anstrengt over det. Uansett, så var det en bra mann, som også sa en del interessant... og jeg måtte for all del kontakte han igjen! Alle antropologer: han kjenner Trond Thuen! Jeez, det er en liten verden. Det første jeg måtte gjøre når jeg kom hjem igjen var å trykke Trond i handa og hilse. Ikke nok med det.. han har også jobbet på samme plass som meg. Jepp, du rettet riktig. Tromsø Museum! Haha! Fantastisk! Dessuten synes han at folk fra Troms er lette å forstå. Det gjorde intervjuet betraktelig lettere! Han er vel en av de ytterst få som har sagt det til meg. Det gjør han også til en bra mann! 

(Forresten.. ingen overraskelse det heller, men han visste hvor både Lynge og Kåfjord var, men Storfjord? Niks!)

I går hang jeg med en potensiell venn.. nemlige den franske filmskaperen! En crazy, men hyggelig dame! Vi gikk rundt i byen, filmet litt og drakk kaffe, pluss litt kombinert piss - og fagprat. Alt i alt var det en veldig koselig dag. 

Jeg har også truffet to danske antropologer. En på onsdag og en i går. Vi snakket litt fag, så kaffe, så adjø.. var ikke mer enn det. Passet meg fint, for jeg måtte skrive noe uansett.. og de snakket litt for inngrodd dansk for min smak. Men ellers hyggelige folk altså! Jaja men sann!

Nei, nå skal jeg dra å trene litt før jeg skal skrive ferdig resten av dagens feltnotater. Kos dere i gamlelandet!

Snakkes snarest!

Raritet

Må nevne en liten raritet. Jeg nevnte at jeg var på en påskekonsert på søndagen, ikke sant? Før selve konserten startet strømmet det ut behagelig kormusikk ut av noen høytalere. La oss kalle det for konsertens apetittvekker. Etter stund begynner jeg å legge merke til en veeeldig kjent melodi. Etter en stund begynner det å demre for meg, men jeg fremdeles ikke skjønne det, siden både landet og årstiden er feil. Trur dere ikke at det var Kom mai du skjønne milde? På grønlandsk og i midten av april! Haha.. da måtte jeg le litt for meg selv. Jeg så kanskje litt rar ut der jeg satt.. humrende alene på en stol. De på a Katuaq kjenner meg allerede som den rare, lille nordmannen som kjøper kaffe hver dag allerede, så det gjorde egentlig ikke så mye.

Det forekommer ikke akkurat sensasjoner hver dag, så jeg blir ikke å skrive så mye mer i denne posten. Kan nevne at jeg traff den franske personen, som kanskje blir en ny venn. Skal ha en lengre samtale i morra.

Det var alt!

Snakkes snarest!

Relativ produktiv påske

Jah.. så fikk man faktisk gjort noen i påsken! På skjærtorsdag var jeg som nevnt på et kombinert intervju - og kjøttkakegbesøk. Der fikk jeg masse informasjon, og skikkelig mat! På fredag var jeg på en kunstutstilling. Det var noe som heter KIMIK som hadde utstilling. Den skal for øvrig henge til 10 mai. Uansett, flere av de bildene som var det hadde en etnisk karakter over seg. Passet det med mitt prosjekt? Yes! Skal jeg komme i kontakt med noen av de kunstnerne? Yes! Lett at jeg skal!

På lørdagen gjorde jeg ikke så mye. Jeg satt på Katuaq og leste i et kunsttidsskrift.. men det er jo data det og. Så jeg fikk jo noe ute av det, pluss den gode kaffen de har der. Jeg sendte forresten en mail til noen jeg leste om, og hun skulle sende noen svar tilbake til meg. Det liker vi! Søndag derimot, da var jeg på en gratisk påskekonsert. Det var to artister. Ei grønlandsk vokalist og en dansk pianist. De spilte jazz med grønlandsk vokal. Interessant? Ja.

Så har vi mandagen da, hvor jeg intervjuet en mannlig skuespiller/musiker. Eller, intervjuet og intervjuet.. det var heller snakk om et uformelt intervju. Vi drakk kaffe og snakket litt samme, men han sa mye interessant. Blant annet om at alle kan gi ut musikk her. Det er mange som bare oversetter amerikanske hits til grønlansk, så blir det store hits her også. Dette var han ikke så fornøyd med. Han vil heller at man skal bruke grønlandske musikk elementer, men eksperimetere med det. Han vil bruke en type takt som er vanlige for grønlandsk musikk, for så å legge rock opp på det igjen. Han vil fornye, men ikke gå helt bort fra det "ganle". Han er forresten en ekstremt hyggelig person! Bra mann!

I dag hadde jeg nok et uformelt intervju, med en av grønlands mest respekterte billedkunstnere. Vi drakk te, spiste kjeks og snakket om det ene og det andre. Hun er i hvert fall veldig interesert i identitet.. og siden jeg er antropolog, så trenger jeg vel ikke si at det passer meg som hånd i handske, eller kaldt vind i Nuuk. Jeg snakket også med hennes 8 år gamle datter. Hun skjønte ikke så mye av det jeg sa og var mest opptatt av kjeksene som lå på bordet. Jeg skjønner henne veldig godt. Jeg hadde også valgt snopen istedenfor en liten rar mann som babler på en uforståelig dialekt.. og jeg er nok ikke den eneste, eller hur?

Jada Marita! Holder jo på. Leste posten din nettopp :)
Hva jeg gjør har du vel lest nå. Det begynne å bli "vår", men med litt snø av og til. Det er 7 plussgrader i gjennomsnitt om sommeren i Nuuk, så den nordnorske sommeren kommer til å bli heeeelt fantastisk. De har grandis, men har ikke kjøpt det enda (sjokk!!). Det skjer vel snart :) Godt potetgull har de også! MMMmmmMMM!! Mange og mange.. drikker vel ca. 3 eller 4 kopper. Blir nok mer nå, siden jeg har kjøpt meg instant coffee! Så har jeg lært meg takk, i lige måde og jeg heter på grønlandsk, samt Ja.. men det er mer bare en pustelyd. Så det var vel svar på dine spørsmål.

Til slutt skal jeg klage på senga min! Den er hard og dårlig. Kommer til å få kronisk vondt i nakke og rygg før jeg drar hjem! Galskap! Så en ting til.. min kvinnelige nabo hadde kastet bindet sitt i søpla på do.. veldig synlig som sådan. Jeez! Kan hun ikke kaste det i sitt eget søppel? Jeg har ikke så stor glede av å se fremmede jenters bind henge og slenge! Ok. et kan misforstås. Jeg kjenner ikke akkurat et jubelbrus når det kommer til bind som har tilhørt jenter jeg kjenner heller. Sånn, så var det sagt.

PS. Får kanskje en ny venn i morra. Ei fransk filmskaper, så gjør noe av det samme som jeg. Hepp!

Snakkes snarest!

KJØTTKAKER!!

Jah.. så måtte jeg krype til korset og gå på en internettkafe. Må følge med på mailen min. Har mange avtaler i sirkulasjon, og flere som skal gjøres.

Gårdagen var en bra dag! Jeg sto opp, dro på Katuaq, leste litt i en fagbok, så dro jeg hjem. Spiste litt før jeg gjorde meg klar til min først busstur alene i Nuuk. Jeg skulle bare busse i ti minutter, mendet var nok til å gjøre en tabbe. Jeg betalte 20 kroner til bussjåføren og fikk 5 tilbake, men jeg skjønte ikke hvordan få ta i de 5 kronene (og det var en liten kø bak meg). Det var en slags maskin, hvor jeg måtte trykke på en metallplate for å få pengen til å hoppe ut av et hull. Herre min stråhatt! Der sto jeg da, og trykket på denne metallplaten, i noen sekunder som fortonte seg som 5 minutter. Det var sikkert noen hånlige blikk som ble rettet i min retning, men pytt sann. Jeg fikk pengen etter hvert ut fra sitt idiotiske fangeskap og gikk smilende bak i bussen.
Grunnen til denne bussturen var at jeg skulle på et middags - og intervjubesøk. Det var et ekstremt vellykket besøk. Jeg fikk masse data, KJØTTKAKER (!!), tullprat, kaffe, lytting til msuikk og noen filmer til låns. Selv om det var kjekt å få gjort et intervju, som ga meg viktig informasjon, så var det kjøttkakene som var kveldens høydepunkt! Norsk middag. Hoh! DET kommer jeg til å leve lenge på!

Denne internettkafeen er ikke helt min greie altså. Omringet av kids som spiller skytespill, samtidig som de roper fuck og hva værre er! JEG drar gjennomsnitsalderen opp med flere år, og det sier litt!

Nå skal jeg til rommet mitt og planlegge noen spørsmål og sette opp en liste av de jeg skal snakke med neste uke, samt gjøre meg klar til å overvære påskekonserten på søndag. Så skal jeg kjøpe billett til Nuuk Festival! Uh jess!

Snakkes snarest!

Faglig frustrasjon.. på en måte i hvert fall

Ok. Jeg innser at jeg bare har vært her i to uker, og på denne korte tiden har jeg faktisk snakket med en del mennesker og gjort noen avtaler fremover i tid. Jeg har også funnet noen arrangementer som jeg skal gå på, som Nuukfestivalen. På tross av dette så føles det som om ting ikke går raskt nok. Jeg føler at jeg hele tiden må ha noe å gjøre, ellers er det liksom ikke skikkelig feltarbeid. I dag sang gode, gamle Young på ipoden min Over and over again my love, over and over again with you. Dette gjorde han når jeg gikk den samme ruta som jeg gjør hver dag. Rommet mitt - biblioteket - Katuaq. Det var litt påfallende. Nå har kanskje denne frustrasjonen noe med hvordan jeg ellers jobber på universitetet hjemme. Der går det som regel i et. Jeg hadde vel forventet det samme opplegget her borte. Dette har vist seg å ikke være tilfelle.. ikke enda i hvert fall. Nå har jeg flere avtaler og mange arrangementer som jeg skal på, og da blir det vel nok å gjøre. Det blir vel også mer og mer jo lenger ut i feltarbeidet jeg kommer. når jeg kommer i kontakt med flere mennesker. Jeg har fremdeles en lang liste med mennesker som skal mailes og mases på! Den ene foreleseren min sa for øvrig at jeg ville få dager og kanskje uker uten noe å gjøre. Dette var noe alle kom til å oppleve. Jeg får trøste meg med det,
Vel.. det var nok klaging for denne gang.

Jeg var nettopp inne på en butikk og handler litt film til kamera mitt, og hva skuer mine øyne på vei ut av butikken? Jo.. en Kaizer CD, Maestro! Den hadde jeg ikke. Så jeg tenkte at det hadde vært litt kult å kjøpe en plate av et norsk band i Grønland.. og trur dere ikke jeg gjorde det? Jepp! Den skal RETT inn på ipoden, for å si det sånn!

I morgen er det påske folkens, og da har biblioteket stengt.. heeele påska. Så dette blir kanskje det siste bloggposten før tirsdag. Ikke at det jeg skriver er så fryktelig spennende. Det er ikke slik at dere blir blåst hinsides av spenning, men likevel. Kanskje jeg går på internettkafeen en eller to ganger i løpet av påska. Ikke bare for å blogge, men også for å holde meg oppdatert med resten av verden. Hvis ikke, så GOD PÅSKE folkens!

Snakkes snarest!

Treningsstudio og vannmannen aka urinmannen

Da var nye avtaler i boks. På skjærtorsdag skal jeg snakke med to skuespillere, samt gå på en kunstutstilling i regi av Kunstskolen. Etter påske skal jeg snakke med noen politikere som sitter i et kulturråd eller noe slikt. Alltid kjekt å ha noe i boks! Så no blir det enda flere sider med feltnotater. All data er god data. Litt som PR. Skal for øvrig også snakke med en produsent for ungdomsTV. På søndag skal jeg på en konsert.. påskekonsert. Det er gratis, og alt som er gratis er alltid bra! Eller.. joda, det er bra.

I dag fant jeg endelig et treningsstudio! Fit ´n fun! Bra navn.. eller ikke. Jeg skal i hvert fall bruke det. Det finnes et til, men det ligger langt unna. Må vel gå i nesten 45 min, og da har jeg jo trent før jeg kommer frem. Det går ikke! Går.. tok dere den??
En måneds medlemsskap på dette treningsstudioet er like "billig" som alt annet her. Det betyr at jeg må trene med omhu. Ikke bare på grunn av prisen, men også fordi det koster penger å vaske klær. Jaja, jeg får i hvert fall gjort noe med rastløsheten jeg har mellom hver gang jeg har en avtale. Så slipper jeg å sitte på kafe og bli servert kaffe uten å spørre om det fordi betjeningen VET hvorfor jeg kommer.

En liten observasjon til slutt. Når jeg så etter dette treningsstudioet, så gikk jeg forbi de nevnte blokkene. De blokkene som i det minste kunne trengt et lag med maling. Vel, når jeg tuslet forbi en av disse så ser jeg jammen med en mann som måtte frigjøre litt biologisk veske. Vi var flere som gikk forbi mens han holdt på, og dette var ca. klokken 1600 på ettermiddagen. Mens vi gikk forbi, så virket det bare som han trakk på skuldrene.. for å si at "må man, så må man". Det er vel strengt tatt sant, men det som virkelig forundret meg var at han ikke sto BAK kontaineren som sto rett ved siden av han, eller han han ikke gikk de 2 minuttene til Katuaq, som har et førsteklasses toalett. Jaja, han var vel fornøyd med både handlingen og stedet det foregikk på. Ikke at jeg bryr meg noe større. Må man, så må man.

Snakkes snarest!

Universell lukt, musikalsk savn og nok en nasjonal tilfeldighet

Kan noen fortelle meg.. hvorfor alle studenhjem har den sammelukta? Hver gang jeg går inn på studenthuset jeg bor på, så blir jeg alltid slått av den samme lukta som møtte meg på et studenthjem i Canada, på Prestvannet, Mortensnes og Åsgård stuendboliger. Helt utrulig! Det er en slags inngrodd matlukt. Det virker å være en blanding av pizza, nudler og tomatsuppe. Galskap! Jaja, heldigvis lukter det ikke slik på rommet mitt, som for øvrig trenger en liten rengjøring. Man kunne ikke akkurat spise mat av gulvet når jeg kom dit. Den tidligere leieboeren hadde ikke tatt seg stor flid med vaskekosten, for å si det slik. Det betyr at når jeg reiser igjen, så blir ikke jeg til å ta en storrengjøring før avreise. Ikke nært. Jeg forlater den slik jeg fikk den. Jaja men sann!

Hvis det er noe jeg angrer på at jeg ikke tok med, så er det gitaren min. Den hadde nok fått tia, og kveldene, til å gå mye raskere. Jeg har ikke internett på rommet og jeg gjør som regel all skriving ferdig på Katuaq, eller en annen kafe, så kveldene er ganske kjedelige. Det er derfor jeg sannsyneligvis har satt ny lånerekord i antall DVDer på kortest mulig tid på biblioteket her. Jeg kjenner en som muligens kan låne meg en gitar. Jeg skal gi henne noen forsiktige hint i form av små, musikalske ynkelyder. Jeg håper at det kanskje kan gi meg tilgang til en gitar i noen uker.

Jeg møtte NOK en gang en nordmann, eller kvinner, i dag. Jeg satt på en kafe som heter Barista, hvor jeg skrev ned planene for uken. Etter noen minutter kom det en kvinne inn. Hun snakket med en dialekt og tone som i aller høyeste grad minte meg om en som kunne hatt sin opprinnelse på vestlandet. Trur dere ikke hun kom fra Stavanger?? Herre min stråhatt! Verden er virkelig liten! Først møter jeg en nordlending på en ubetydelig flyplass midt i ingenmannsland, så er sykepleier på Katuaq og nå ei tutta fra Stavanger, som hadde bodd her i tre år og skulle hjem rundt 20 april. Hun skulle bo i Norge for første gang på 13 år! Jaja, hyggelig å høre norsk igjen i hvert fall.

Hadde for øvrig et bra møte med ei dame på universitetet i dag. Fikk mange navn som jeg definitivt skal kontakte. Mitt kunstner-nettverk i Nuuk vokser. Cato.. du hadde rett. Gåavstandene er laaange her. Å gå til universitetet = litt over en time. Nå MÅ jeg finne ut av bussrutene her! HOH!

Snakkes snarest!

Kontrastenes by

Jeg de siste dagene vandret noen turer rundt om i denne byen.. bare for å gjøre meg litt kjent. Det eneste som har gjort virkelig inntrykk på meg fram til nå, er de blokkene som ble bygget på 60-tallet. Det ser ut som de er flydd inn hit fra Murmansk eller noe. Det er ingen hemmelighet at mange av dem som bor der ikke er på den øvre delen av den økososiale rangstigen. Fasaden på bygningene tilsier også det. Det er avskallet maling, noen hull her og der og noen klær hengende til tørk utenfor eet vindu.. ikke akkurat moteklær, for å si det slik.

Jeg har hørt snakk om at noen av disse skal rives, og at det er derfor det bygges noen nye blokker i nærheten. Jeg lurer på hvordan reslutatet blir for dem som lever i disse blokkene. Jeg antar det blir en prisøkning i leie hva de nye boligene angår, og det er alledere vanskelig å betale leie med minstelønn. Dette er i hvert fall det jeg har hørt og lest. Jeg har også sett noen av dem som kommer ut av disse blokkene. De bærer i hvert fall karakteristikker som tilsier at de lever under harde økonomiske kår. Mangelen på penger blant fotfolket er for øvrig et problem her. Etter hvert som ting utvikler seg her, så blir forskjellen mellom fattig og rik bare større og større. Det hjelper i hvert fall ikke på at det er kamerateri blandt politikerne. Politisk sett er det rene Texas her. Det er mye som foregår under bordet.

Når man står oppe på en haug og se over byen, så kan man lett se de kontrastene som preger den. Over gamle og slitte hus tårner store moderne blokker. Nå kan det jo hende at de gamle husene faktisk er av bra kvalitet, men utenfra ser det ikke slik ut. Litt lengre bort i høgget står det noen veldig fine hus, som ganske sikkert eies av noen som har nok lommerusk å rutte med. Det samme gjelde det området jeg besøkte for en uke siden, som ble kalt Millinærslummen. Her var det kun store og nye leiligheter, og de sto tett i tett. En av dem jeg var samme med sa at de som bodde her, hadde alle en betydelig årslønn. Disse leilighetene står i hvert fall i stor kontrast til de blokkene som står nede i sentrum.

Vel, dette var ukens ettertenksomme øyeblikk. Nå venter en runde med mailing før et par filmer runder av kvelden.

Snakkes snarest

Ringeklokke-terrorrister!

Ok.. nå er det et faktum. De som jobber på min faste kaffeplass kjenner meg igjen. Jeg kom dit litt før halv 1 i dag formiddag, og før jeg i det hele tatt fikk sagt noe som helst, så tittet damen på meg og sa: En kaffe? Jeg kunne ikke gjøre noe annet en å smile bekreftende tilbake. Jeg kjøpte i tillegg en stor kjeks som er helt syyykt god. Jeg tok i mot kaffen og kjeksen, og gikk så opp på galleriet med en god bok. Misforstå meg rett, jeg er ikke der kun for å drepe tid. Jeg bruker også plassen som planleggingssted, hvor jeg tenker ut mine neste forskningsstrategiske trekk. De skal sette ut i virksomhet neste uke. Jeg skal snakke med noen ønskede personer.. hvis de vil snakke med meg da. Heh, hvem vil vel ikke det? Kai = sjarmør no. 1!

I natt skjedde det noe merkelig. Jeg hadde endelig fått sove på min helt ubrukelig seng, da noen plutselig ringte på ringeklokken inn til mitt rom. Åpnet jeg? Ikke nært! En liten forskremt nordmann, som er ny i byen.. han ønsker ikke ta undøvendige sjanser. Dessuten hørte jeg noen lyder som kunne tolkes å være en form for sang. Jeg antok derfor at det var noen hadde vært i et litt for lystig lag, og var i det spøkefullet hjørnet. MEN, dette skjedde også rundt klokken 10 i dag tidlig. Da begynte jeg å lure på om noen hadde glemt nøklene sine. Jeg lekte med tanken om å stå opp for å sjekke det ut, men det er strengt tatt 10 ringeklokker på utsiden. Jeg var for trøtt og dette kunne godt noen andre ta seg av. Om det var kjipt gjort av meg? Kanskje det, men i min søvnlige tilstand klarte jeg ikke å mobilisere de kreftene som var nødvendig for å føle sympati med noen som KANSKJE hadde glemt nøklene, eller som bare ville ha det litt morsomt på andre bekostning.

I dag skal jeg også være litt turist, eller, jeg skal se meg litt omkring i hvert fall. Jeg har sett konturene av noe som ligner et treningssenter opp i bakken her. Så jeg skal se litt nærmere på dette. Av erfaring vet jeg at jeg kommer til å bli litt rastløs fra tid til annen, så et treningssenter hadde ikke vært så dumt i så henseende. Etter dette skal jeg gå på Katuaq nok en gang, planlegge litt, så drar jeg tilbake til rommet mitt for å se noen dårlige filmer som jeg har lånt på biblioteket her. Ja.. en annen ting. Folkebiblioteket i Grønland har bøker av THOMAS HYLLAND ERIKSEN!! Fantastisk! Gjett hvem som skal låne disse når han har lest ferdig de han har med seg? Hoh! Det blir bra! De er på dansk da, men vår kjære antropolog kunne skrevet med hireoglyfer, og jeg hadde lest det. Lett! Nå må jeg ta fatt på resten av dagen. Ta noen bilder og så videre. For dere som ønsker å se bilder enten her eller på Facebook.. jeg har bare et analogt kamera, så dere må nok vente til juli for å se noen bilder i det hele tatt. Så får jeg heller ikke brukt min egen PC.. så slik er det med den saken!

Snakkes snarest!