Bråk og sjakkmann

På fredag var jeg innom et hus som het Niuf.. tydeligvis et ungomshus. En musiker hadde sendt melding til meg og sagt at det var flere konserter som foregikk der - konserter av ungdomsband. Jeg klarte å finne frem dit.. etter mye om og men, og noen kommunikasjonsproblemer angående veidireksjoner. Meeen det gikk seg til etter hvert.. spesielt etter at jeg skrev ned hvor jeg skulle, da forsto han meg. Hyggelig mann da! Når jeg endelig kom fram, så sto musikeren og ventet på meg. Vi trykket hverandre sivilisert i hånden og gikk inn i konsertlokalet. Vi er begge midt i 20-årene og vi dro gjennomsnittsalderen opp med.. i hvert fall med 10 år. Ikke at vi brydde oss nevneverdig med det. Vi sto bakerst i lokalet, var ekstremt kule og hørte på musikken.

Musikken var av.. jah.. varierende karakter, men alt var bare BANG BANG KRÆSJ KRÆSJ-musikk. Bortsett fra alt bråket, så var det jo både hyggelig og interessant (!). De sang for øvrig på grønlandsk. Midt under alt dette kom det ei overivrig jente på 13 år og ga musikkvennen min en high five mens hun smilte et litt forstyrret smil. Når dette var gjort lo hun hysterisk og løp videre. Jeg kunne høre latteren forsvinne ut døren og ut i vårkulda her. Brr.. forstyrrende var ordet. Jeg antar at vennen min er både kjent og populær, men han smilte bare litt nervøst til meg etterpå. Trur ikke han hadde forventet det. Popularitetens forbannelse. Tenåringer! Ikke nok med det.. men hormonelle tenåringer. Stakkars mann. Bra mann.. men også stakkars..

Det siste bandet som skulle spille hadde et kjent navn.. Fiassuit. Jeg gikk inn i hodet mitt for å finne ut av dette. Det tok meg et sekund eller to for å huske at jeg skrev om dem for Riddu i fjor. Det var det samme bandet som jeg så 15 minutter av på Riddu i fjor.. og tru meg, de haddeikke blitt nevneverdig bedre! BANG BANG - SKRIIIIK, HYYYYL - KRÆSJ KRÆSJ.. det summerer vel opp det meste. Men kidsa, som det så fint heter på det urbane språket, likte det vist.. så hvem er jeg til å kritisere?

Avslutningsvis kan jeg nevne den søte lille mannen som satt på Katuaq i går ettermiddag. Han hadde på seg en liten hatt, hvite bukser og en litt slitt jakke.. men med et fantastisk hyggelig og uskyldig ansikt. Jeg var innom for å lese litt, pluss kaffe selvfølgelig. Han hadde nok lagt merke til at jeg var alene for øyeblikket, og når jeg kom tilbake med så hørte jeg et noen som hvisket: "spiller du sjakk?". Huff, den lille mannen (jaja, jeg er ikke så stor jeg heller, jeg vet det!) hadde tydeligvis sittet der en stund, på utkikk etter noen å spille sjakk med. Det sto en kaffekopp og noen aviser på bordet hans. Han hadde sånne valpeøyne der han speidet etter en venn. Han så vel en mulighet i denne utlendingen som kom inn døra, men jeg avslo med et høflig nei og et smil. Et smil som kunne selge bruktbiler. Jeg satt meg derfor ned med kaffe og bok, og etter ca. 10 minutter gikk han ut. Han fant ingen sjakkvenner denne dagen...

Vel, det var det for denne gang. Nå er det middag og spørsmålsskriving til neste ukes intervjuer!

Snakkes snarest!