Kaffe please.. og ingen prat

I dag satt jeg på en kafé her i byen. Jeg var der for min daglige morgenkaffe, i tillegg til å skrible ned noen spørsmål i notatblokken min. Ved disken sto selvfølgelig den samme manne som jeg møtte på en konsert for litt siden. Ja, han som snakket som Cody fra Step by Step, og nok en gang tiltalte han meg på samme måte. Han kan gjerne snakke på dansk, det har jeg fortalt han, men det virker ikke som om helt har sunket inn. Så da ble det nok en samtale på engelsk. En veldig kort samtale prget av et overhøflig smil fra unge Ulriksens side. Et smil som sa: jeg vil veldig gjerne prate, men jeg må skrive noe først. Jeg var litt for trøtt til å inngå en overfladisk samtale med en person jeg ikke kjenner. Som antropolog burde jeg kanskje tatt denne sjansen, men det var ikke dagen til å holde på et høflig smil i veldig mange minutter. Det ville bare endt i en semi-stor katastrofe hvor vi begge ville sagt Jaada, joda.. så det er mildt ute i dag. En slik samtale er verken konstrultiv eller hyggelig. Derfor forbeholdt jeg meg retten om å være en morgengretten, bitter mann. Det positive var at han kom med gratis påfyll til meg etter hvert, men dette kan ha noe med det faktum at jeg brukt denne kafeen som planleggingsbule for mine antropologiske taktikker. Det er flere i denne kafeen som kjenner meg igjen, og som har gitt meg gratis kaffe. Dette kommer jeg til å bruke så mye som overhode mulig frem til hjemreise! Yessir!

Etter en time med skriving og kaffeslurping kommer det en mann inn i kafeen. Jeg har sett han før og vet godt hva han heter. Det er en amerikansk musiker. Han har bodd her i 30 år. Jeg har så og si bare snakket med grønlandske kunstnere. Det ville vært fint å få høre synspunktene til flere utenlandske artister som bor her. Så etter en halv time hadde jeg samlet nok mot i den lille kroppen min til å spørre han om et møte. Jeg skal innrømme at det ikke bare er faglige grunner til at jeg vil snakke med han. Det går rykter om at han har spilt med selveste Bob Dylan. Etter å ha delt noen setninger på engelsk sa han ja til å møte meg. Jeg skulle bare ringe han neste uke. Det var det noen inne i hodet mitt som ropte: Fett ass! Jepp, fett indeed. Det vil med andre ord ikke bare forekomme faglige spørsmål når jeg sitter ansikt til ansikt med denne amerikanske jazzmusikeren. Nå kan det hende at han har fått spørsmål om Dylan tidligere.. så jeg burde vel kaaanskje være forskiktig med å fokusere for mye på det. Hvis jeg gjør det, kan det ende med htiing av neve og hva verre er!

Det var alt for denne gang. Det har ikke skjedd så veldig mye denne uka. Jeg har gjort et par intervjuer, og til helga venter det kanskje enda et intervju, pluss to konserter. Jeg har kanskje mer å komme med etter helga.

Snakkes snarest!