Quianaq

Så i går da.. da snakket jeg med en av grønlands fremste kunstnere, og på tross av noen problemer med vårt kommunikative forhold (han var ikke en kløpper i norsk, så jeg måtte snakke riksmål hvorpå han ofte svarte med Hvad?), så var det faktisk en veldig interessant samtale. Det gikk opp for meg etter hvert. Når jeg ikke fikk spurt alt jeg ville spørre var jeg selvfølgelig litt irritert når jeg gikk derifra, men mot kvelden skjønter jeg at dette faktisk ikke hadde vært en så dårlige dag likevel.. antropologisk sett. Vi, eller han pratet i to timer, mens jeg satt å hørte på. Det handlet mye om musikk og dikt, noe jeg ikke har hatt så mye med å gjøre frem til nå. Alle musikerne er jo så jævlig opptatte! Jeg har heldigvis klart å lure en musker til en prat på søndag. Nå er det kanskje ikke verdens beste idé å snakke med en musiker på en søndag, av grunner folk kan tenke seg til selv, men vi skal snakke litt ut på ettermiddagen. Da burde formen hans være sånn noenlunde bra. Uansett, midt under "intervjuet" jeg hadde i går ga han meg et bilde han hadde malt. Jeg ble veldig overrasket og stammet frem et forsiktig quianaq (takk). Etter dette fortsatte samtalen på sin smått amputerte måte, som vi etter hvert klarte å beherske. Alt i alt var det en veldig koselig ettermiddag i en av Nuuks mange boligblokker.

I dag sitter jeg på universitetet igjen. Jeg skal forberede dette foredraget som jeg skal holde på lærerskolen. Jeg må derfor finne frem noe generell antropologi som skal videreformidles til de antropologisk ignorante. Når vi snakker om det.. jeg må vel finne tilbake til leseplassen, selv om kaffe og internett er vel så fristende. Det må innrømmes at unge Ulriksen i visshet er på kaffekjøret! Det er en ambivalent glede.

Snakkes snarest!