Tørrprat del 3

"Jaaada"
"Joda"
"Jaaada.. neida"
"Jah.. sånn gå no dagan"
"Ja.. det e no på en måte sånn"
"Nei, det skal ikke være lett"
"Nei.. du sir no nokka der"
"Han va frisk i dag"
"Ja, det va noen buskekvasta som flagra"
"Æ så ho Bjørk-Petra henge opp vasken"
"Ja, det va jo vær til det"
"Joda"
"Æ så han va meldt nordlig til i morra"
"Ja"
"Neida, så da blir det kjølig"
"Ja, men det skal jo ikke være lett"
"Nei"
"Hørte at prisen på kaffe har gått opp"
"Ja, det e frøktelig"
"Joda"
"Neida"
"Det e no Guds løkka at potetn e god i år"
"Jaaada"
"ja, så det"
.....

Trommemusikk og kaffe

All right! Mannen jeg snakket med på fredag kunne virkelig snakke! Det gikk jaggu smette i et! Det var mye nyttig informasjon også.. pluss mengder med kaffe! Yes! Til kaffen fikk jeg forresten en marsipangreie. Denne fikk jeg bare én av fordi han hadde kjøpt dem i Sveits eller noe slikt. Det var tydeligvis en delikatesse. Jeg klager ikke. Det var godt!

Nå vi snakket la han på en cd som bakgrunnsmusikk.. og dette er noe jeg trur jeg noen av min antropologistudenter vil like. Han satt på en cd med tradisjonell grønlandsk sang og trommemusikk (musikk til trommedans altså). Så der satt jeg, spurte spørsmål om urfolk og diverse kulturuttrykk mens ekstreeeemt tradisjonell musikk rullet og gikk i bakgrunnen. Det var nesten som å være Malinowski.. bare uten all den bitterheten av bar på (jaja.. internt igjen). Altså, å sitte å snakke med noen mens trommemusikk ble spilt en eller annen plass. Det var uansett et vellykket besøk hos en mann jeg garantert kommer til å snakke med igjen.

I morgen skal jeg sitte på Silamiut (det grønlandske teater) å jobbe litt. Lese, skrive, maile etc etc etc. Gratis kaffe og en bra mann å snakke med i pausene. Så skal jeg på konsert fredag og lørdag! Så skal jeg feire 17 mai hos en nordmann. Hurra!

Jah.. det er vel ikke så mye å si.

Snakkes snarest!

PS. skal kanskje snakke med en mann som tydeligvis har spilt sammen med Bob Dylan. Fett!

Rettelse!

Det heter da vitterlig kuriositet!

It was a no-show! damn!

Nå sitter jeg nok en gang på universitetet her i byen. Dette er dag som har brukt og skal bruke til praktisk og byråkratisk arbeid. Jeg har sendt mailer, finnet fram informasjon om diverse ting og lest litt om feltarbeid og etnisitet. Det er med andre ord mindre spennende, men viktig arbeid. Å være her minner meg litt om å komme på UB, altså universitetsbiblioteket, hjemme. Jeg er den ENESTE som er her. Jeg har vært her siden halv 10, og det har kanskje vært to studenter innom biblioteket. Nå påstår jeg ikke at jeg er den eneste som bruker UB, men tidlig om morgenen bruker det ikke å være så mange der. Slik har det vært her i hele dag. Det er så stille at man kan høre den dirrende lyden som lysrørene lager. Jaja, jeg får da gjort noe i det minste.. uten forstyrrelser.. hvis vi ser bort fra internettet som roper på meg noen ganger.

I går skulle jeg gjøre et intervju med en grønlandsk musiker. Jeg hadde skrevet noen fine spørsmål og alt.. men dukket han opp? Niks! Så der satt jeg da.. alene ved et bord, med kaffekopp og notatblokk. Det var nok et trist skue for de andre besøkende på kafeen. Den lille nordmannen med en halvtom kopp med kaffe.. alene. MEN! I morgen skal jeg intervjue en av dem som var med på å etablere ULO - det første grønlandske plateselskap. Ja Marina.. ulo! Det håper jeg blir bra. Har hørt at han virkelig har peiling! Så før jeg nok flere kontakter gjennom han. Fett? Ja.. det er fett!

Så leser jeg på facebook at alle har noe grilling på gang... svin! Her er det sol. Greit nok det, men det er en kald vind som ikke akkurat setter hele samfunn i grillstemning. Langt i fra! Det er tørt på veien da. Hurra lizm.

En kuriøsitet til slutt: den første gangen jeg gikk på tørr asfalt i 2009 var i Grønland. Fiffi..

Snakkes snarest!

Tørrprat del 2

Nå sitter jeg på Ilimmarfik.. altså univeristetet her. Utenfor hersker en liten storm, eller i hvert fall en kraftig vind. Det er nesten litt poetisk å se ut av vinduet, mens vinden piser snø i alle retninger og fjorden er hvit av bølger, samtidig som et par små "isfjell" flyter på den. Det kan virke som Piteraq har sendt noen av sine stormfulle barn vestover mot Nuuk. For dere som ikke vet det, så er Piteraq en kald og sterk vind som ofte er å finne på Østgrønland, men det virker heldigvis som den avtar nå. Det betyr at jeg kan bevege meg tilbake til byen igjen, uten fare for å bli blåst på fjorden. Jeg har lest litt, skrevet litt, mailet med veilederen min og gjort noen avtaler på de få timene jeg har vært her. Nå skal jeg tilbake til byen for å gjøre noen ærend før jeg skal jobbe litt igjen, pluss en kaffe med min franske venn.

Er ikke så mye å fortelle i dag. Var på en forestilling hvor de drev med strupesang og trommedans. Det var noen jenter og en mann som kom fra Nunavut og Nunavik som hadde et lite show på Katuaq. Det var ikke så halvgæærnt. Interessant og underholdende. Edutainment!

Vel, jeg skal pøve å rekke en buss!

Snakkes snarest!

PS. Dette er tiden hvor musikere skal intervjues! Hellz yezz!

Nuuk Festival... dude!

I går var jeg på Nuuk Festival. Eller, festival og festival. Det var en veldig lang konsert med en gjeng damer som skiftet på å synge, mens det samme bandet spilte hele tiden. Slik holdt de på i 4 timer, kun avbrutt av en liten pause hvor det kom 4 canadiske jenter inn på scenen og sang strupesanger. Dette var tydeligvis ekstremt populært, for publikum jublet som besatte. Jubelen ble ikke mindre da en grønlender med en ekstrem stor tromme kom inn på scenen. Han hadde på seg den tradisjonelle hvite anorakken, som grønlendere bruker på spesielle andledninger. Det kan vel sammenlignes med den norsk bunaden. Han hamret på trommen mens jentene sang. Det var fint nok det, men for det meste handlet det om disse 7 damene som sang både grønlandske og engelske sanger. Nå skal det sies at de grønlandske slagerne.. jeg antar det var slagere, for publikum jublet og sang med. For mitt vedkommede var det interessant. 

Så der sto jeg da.. litt bak i lokalet, men notatblokken i den ene handa og en tuborg i den andre. Noterte litt av og til, mens småfulle folk vandret forbi meg. Det var i grunn og bunn akkurat om å være på Døgnvill eller noe slikt. Musikken var kanskje ikke like bra (smak og behag!), men det var kult nok. Hva prosjektet mitt angår, så var det interessant. Det var jobb og kos!

Meeeen, det aller morsomste var når en kar kom bort å hilste på meg. For å gjøre det klinkende klart! Han var laaaangt fra edru! Han jobber på en kafe som heter Barista. Det er her jeg kan bruke min egen PC på internett.. i hvert fall frem til i morgen kveld. Da går tiden min ut. Uansett, han har da selvfølgelig lagt merke til at jeg har vært der hver eneste dag denne uken. Han ga meg til og med en gratis kaffe på tirsdag. Bra mann! Nuvel, i går var han som sagt ikke helt 100 prosent. Han kom bort til meg og ga meg en klem. Så begynte han å snakke engelsk til meg.. greit nok det. Det som var morsomt var måten han snakket engelsk på. Han hørtes ut som Cody i Step by step. "You know, I like that you come to our little coffee house everyday dude!" "Its like.. sooo cool dude!". Ok..så hørtes han mer ut som en blanding av Cody og Paris Hilton, men dere skjønner tegninga. Så skulle han selvfølgelig forklare hva konserten var. Det gjorde han ved å konstatere det åpnenbare. "This is.. like.. a greenlandic concert.. you know". Så var det en pause før han sa.. "Dude". Dette fortsatte  i noen minutter før han ga meg en ny klem og forsvant inn i folkemengden. Men fortvil ikke.. dette var ikke det siste jeg så av han denne kvelden. Femten minutter etter dette kom han til baren. Jeg hadde nettopp kjøpt meg en tuborg og han skulle absolutt kjøpe den til meg. Jeg prøvde å forklare at jeg akkurat hadde kjøpt den, så han var for sent ute. Dette stoppe han ikke.. så langt der i fra. Han kjøpte da en øl til seg selv.. betalte med store penger.. fikk smått tilbake.. og ga meg de 40 kronene som en øl kostet. På den måten klarte han å betale for tuborgen min. Den lille sniken! Ikke at jeg klager da. Jeg prøvde å nekte høflig, men han ga seg ikke. Jeg måtte bare ta i mot pengene. Etter dette lovet han meg en gratis kaffe neste gang han jobbet. "I will give you a free coffee dude". Så sa han noe jeg ikke forsto, men rett før han gikk sa han: "I love you dude!". Litt skremmende, men også morsomt. Etter dette så jeg resten av konserten, tok noen notater før jeg tuslet hjem under en stjerneklar himmel pyntet med et svakt nordlys. Nesten som å være hjemme.

Vel, det var dagens ord. Nå skal jeg hjem å skrive ferdig notatene før jeg skal på et danseshow klokken 1900. Temaet er Det Gamle Grønland. Me like!

Snakkes snarest!

Dagens ungdom!

Jeg bare lurer, men hva i alle dager er det med ungdommene her. Jeg sier ikke at de er rare, men det virker som klesstilen deres følger et vist mønster. La meg elaborere hva dette sosiale fenomen går ut på.. eller, rettere sagt, hva jeg har sett.

*Renske halsen*

De barna som er under ti år har på seg klær som mannen i gata vil omtale som normalt. De løper rundt med skitne bukser, lue og votter, røde allværsjakker osv. På føttene har de som regel støvler og lignende. Dette er klær som passer fint til å løpe rundt i søledammer og snø som er over gjennomsnittet nedsølet med asfalt og sneiper med gamle menns spyttklyser fremdeles hengende på. Og ja.. det er ikke så uvanlig å se barn velte seg i dette samtidig som de skriker ut et jubelbrus, som om de har funnet en kasse snop ved enden av regnbuen. Ved siden av dem står foreldrene og ler, mens de snakker om hvilken danske de skal klinke ned senere på dagen. Det er en lykkelig scene med andre ord.. en vakker blanding av barnets lekende vesen sammen med en dråpe etnisk vold. Nydelig!

Vel, når barnet fyller ti år skjer det en radikal forandring. Denne forandringen vedholder helt til fylte 18 år. Dette er hva jeg har observert i hvert fall. Uansett, når barnet fyller 10 år, så blir det tilsynelatende til en rapper. Så og si ALLE som befinner seg i denne aldersgruppen går med klær som selveste 50 Øre ville misunt (bra vits? njet!). Samtlige går med tunge gullsmykker. De er så store at hvis de falt i en av sølepyttene som er utenfor her, så ville de gått en våt og skitten død i møte. Det er ingen spøk! 10 cm med vann hadde vært mer enn nok! Vi snakker med andre ord om sæggebukser, altfor store hettegenserem solbriller selv om det er snøstorm ute og et kult sjal på hodet. Ja, jeg kaller det for sjal! Dealt with it! Jeg er ikke så hip at jeg husker hva det egentlig heter. I tillegg til dette kaller de hverandre for niggaz og gangstah! Når de hilser, så gir de hverandre en "klem". De fører skuldrene sine mot hverandre, slik at de så vidt rører hverandre, samtidig som de slår hverandre på ryggen. Hardt, men ikke for hardt. Det er akkurat slik dere har satt gangstere i ghettoen hilser på hverandre i filmer. Nå innser jeg selvfølgelig at vi også ser dette i Tromsø, men der er det i hvert fall noen som går kledt som meg og deg. Her er derimot alle rappere. I tillegg har de bling bling så det holder. Vi snakker om metroseksuelle rappere. Det kan se slik ut. Er det bare meg, eller er det en kombinasjon som ikke klinger. Vel, slik er det her. Fett nok.. 

Samtidig som disse unge 50 cent lookalikes løper rundt i gatene står de eldre og hytter med nevene. Hyttingen er så intens at både handleposer og gåstoler rister. Det er rett før de tilkaller isbjørner og seler i sin kamp mot den vestlige klesmotens inntog i Nuuk. Gudene vet at det er nok av bilder hvor seler og isbjørner er hovedmotivet.. da skal det vel bare mangle at noen eldre har en spesiell tilknytning til disse dyren, og kan mane dem fram når Eminem og 50 Cent spankulerer ned gaten med gullsmykkene hengende under skosålene. Yes!

Nuvel, jeg skal ikke bry dere med ungdommens klesmoter her i Nuuk. Jeg ville bare gi et lite innsyn i det urbane livet her i Nuuk, som er blandet sammen med det tradisjonelle Grønland. Det er en rar kombinasjon.. samtidig som det vakkert på sin egen spesielle måte.

*Snufs*

Snakkes snarest!