En hjemmekjær mann på tur

Nå er det jaggu min trusesprettert ikke lenge til jeg skal dra hjem. Jeg er inne i min siste uke i Nuuk. Jeg skal innrømme at jeg ser frem til å komme hjem.. ikke fordi det ikke er bra her, men fordi jeg er liiiiitt for glad i Nord-Norge. Så skal jeg også innrømme at jeg begynner å bli litt lei denne byen. Det er jo ikke veiforbindelse mellom byene, så skal jeg til en annen by må jeg betale en liten formue i flybilletter. DET skjer ikke! Det er bra mennesker her, men byen begynner å gå meg litt på nervene. Høres jeg bitter ut nå? Tjah, kanskje litt... men det er også meningen. Det er imaget mitt. Jeg er en liten, skallet og stresset bitter mann. And thats the way it´s supposed to be! It´s the bling in the shit!

Men tilbake til min nært forestående hjemkomst. Det jeg ser mest frem til er de siste 400 metrene når man passerer Pettergården og ned mot avkjøringen vår på Fagerhaug. Hoh! Det kommer til å bli fint. Vet ikke hvorfor jeg ser frem til akkurat det, men det spiller egentlig ingen rolle. Nå høres jeg veldig lokalromantisk ut, men det er vel kanskje det jeg er. Vel, jeg burde kanskje holde opp med denne hjemreiserablingen før både den ene og den andre får en tåre i øynene.

Denne uken har jeg gjort tre intervjuer. To multikunstnere og en musiker. På søndag venter en dansk antropolog. I morgen skal jeg kanskje møte en rapper... tydeligvis Grønlands første rapper. Den eneste utfordringen er å finne frem til stedet hvor de skal øve. Jeg har ikke den fjerneste anelse på hvor det er. Alt jeg vet, er at det skal ligge i sentrum et sted. Jeg må bare passe på at jeg ikke havner på en pub med danske håndverkere og gamle grønlandske travere. Jeg trur ikke det er en gjeng jeg akkurat passer som hånd i hanske.. for å si det på den måten. Store håndtverkere med alkohyler + Ulriksen Junior lukter fare.. FARE!! Derfor må jeg snike meg forsiktig rundt i Nuuks gater.. og spørre hvor jeg kan finne en gjeng rappere som øver. Et underlig spørsmål.. men, jeg er tross alt en (semi)antropolog. Å stille underlige spørsmål er det jeg gjør.

Neste uke består av en kunstner på mandag og en musiker på tirsdag. Stress? Tjah.. på en måte, men det er siste kraftanstrengelse. Det blir sikkert mer kos enn stress uansett. Alt vi gjør er å snakke og drikke kaffe. Fett? Fett! Det blir fett så lenge jeg ikke havner i en pub full av danske, store håndtverkere. Det er min største frykt på tampen av oppholdet mitt.

Nå skal jeg snart ut i sommerkulden igjen... blant de sandal -og kjolekledde grønlenderne. De hiver på seg sommerklærne så snart det er en blå flekk i skydekket. Folk oppfører seg som om vi skulle vært i Hellas.. crazy shit. De går bananas på grunn av en sprekk i skydekket. Det er 4 varmegrader, men man SKAL ha sommer.. koste hva det koste vil. Jeg vil anta lungebetennelse er en slik pris. Jaja.. smak og behag. Det er vel ikke en sommer uten den vanlige lungebetennelsen. Jeg skal i hvert fall trekke kragen godt opp, fyre på noen hansker og vandre hjemover. Notatskriving og film venter.

Snakkes snarest!